Av Kathrine Tveiterås, prorektor for utdanning, UiT Norges arktiske universitet
Publisert 6. april 2022 kl. 13:54
Etter snart to år med håndtering av pandemi har sektoren vist at vi greier å gjøre det meste av undervisning digitalt tilgjengelig. Forventningen om fleksible utdanningstilbud kommer til å være en driver for flere digitale tilbud, også når smittevernsbestemmelser tillater ordinær virksomhet. Vi må anta at utdanningstilbudene kommer til å bli mer grenseløse. Geografi vil spille en mindre rolle enn tidligere, utdanningsløp vil få større variasjon i varighet og form, og gradsstrukturen kan komme til å bli mer fleksibel.
Når utviklingen går fort og tilbyderne er mange, er det gode tider for plattform- og systemleverandører. Forskerforum og Helge Høivik, rådgiver ved Universitetsbiblioteket ved Oslomet har pekt på noen av utfordringene med dette. I jakten på funksjonelle, tekniske løsninger kan vi komme til å overse hvordan dette også gir store selskaper anledning til å anvende brukerdata, og til å etablere kostnadsbarrierer knyttet til deling og tilgjengeliggjøring av læringsressurser.
Mot bedre vitende kan vi ende opp i samme situasjon som i sin tid førte til dannelsen av koalisjon S med sin Plan S for åpen vitenskap. S-en er sagt å stå for solution, speed, shock og oppsummerer godt hva agendaen måtte inneholde: Den var et oppgjør mot en utvikling som hadde gått for langt, og ved at mange nok heller velger å publisere åpent, ville forlagene miste sine privilegier. Høivik foreslår nå en kollegial Plan S for digitalelæreverk, med fokus på bruk av Open Educational Resources for å demme opp for en gjentakelse.
Innspillet er betimelig. Spørsmålet er likevel om dette vil være tilstrekkelig for å sikre åpne læringsressurser av høy kvalitet. Dersom åpenhet skal ha verdi, må vi også kunne skille mellom faglig gode og mindre gode arbeid. Vi må kunne skille mellom hva som er forskningsbasert, og hva som mangler et slikt faglig fundament. Når det gjelder læringsressurser, har vi også et stykke å gå med å faktisk dele dem og kunne bygge på hverandres arbeid. Kanskje vi skulle ha startet en «koalisjon K» – en mønstring for kultur, kompetanse og kvalitetssikring for digitale læringsressurser?
Forskningen har veletablerte kvalitetssikringsmekanismer, hvor fagfeller gjør en uavhengig vurdering og anbefaling før resultater publiseres. Undervisning har til sammenligning vært langt mer privatisert. De siste årene har kvalitetsarbeidet i høyere utdanning hatt stor plass. En rekke meldinger, forskrifter og signaler har satt i gang nye praksiser ved våre læresteder. Institusjonenes kvalitetssystemer har til felles at de forsøker å ramme inn studentenes læringsreise, også i den erkjennelsen av at utdanningskvalitet er summen av mange faktorer. Det handler blant annet om det faglige innholdet, undervisnings- og vurderingsformer, inntak, relevans og læringsmiljø. Kvaliteten på læringsressurser, både de digitale og de analoge, må derfor vurderes i den sammenhengen hvor de skal inngå. For fagfellevurdering av undervisning har det vært pekt på at kollegaveiledning er velegnet nettopp av slike årsaker. Framover må vi også diskutere og utforske hvordan delbare læringsressurser best kan kvalitetssikres.