Publisert 31. mai 2022 kl. 09:30
Dataingeniør Frances Haugen likte ikke det hun så etter en stund som ansatt i Facebook. Like før hun sa opp stillingen, sørget hun for å ta tusenvis av bilder av sin egen PC-skjerm. Bildene viste blant annet at Facebooks forskningsavdeling var klar over at Instagram har innflytelse på unge jenters selvtillit. Det kom også fram at Facebook kjente til at algoritmer som gjør at poster med mange kommentarer havner øverst i feeden, fører til mer polarisering og spredning av feilinformasjon. Men siden det ikke var kommersielt lønnsomt, valgte Facebook å overse det. I fjor lekket Haugen dokumentene, som kalles The Facebook Files, til The Wall Street Journal.
Dette materialet har en forskergruppe ved Oslomet nå fått mulighet til å få tilgang på. Steen Steensen er professor i journalistikk og leder et forskningsprosjekt om kildekritikk, desinformasjon og faktasjekking. Siden forskergruppen er opptatt av plattformenes rolle i spredningen av desinformasjon, kan materialet være gull verdt:
– Gitt at Facebook er en relevant aktør for spredning av informasjon: Hvordan diskuteres dette internt, og i hvor stor grad tas kommersielle hensyn framfor ideelle hensyn? Alt Facebook vet om hvordan de bidrar til spredning av desinformasjon, er potensielt verdifullt.
Men det er langt fra rett fram å bruke lekket materiale i forskning. Det byr på en rekke etiske, metodiske og juridiske problemstillinger. I mars ble saken tatt opp i et møte i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH).
Materialet inneholder for eksempel personopplysninger om ansatte i Facebook som de ansatte ikke har gitt tillatelse til at skal bli gjenstand for forskning. For at det skal være etisk forsvarlig å forske på slikt materiale, må Steensen og kollegaene derfor kunne dokumentere at verdien for samfunnet er større enn de personlige ulempene.
NESH konkluderte imidlertid med at det kan «være etisk forsvarlig å forske på slikt materiale, men det kan også finnes klare juridiske begrensninger knyttet til personvern og eiendomsrett. Forskerne og forskningsinstitusjonen har et selvstendig ansvar for å sikre at en eventuell behandling av materialet er lovlig og forsvarlig».
– Poenget er at det ikke nødvendigvis er et etisk problem, men det er ganske sannsynlig at det er et juridisk problem. Men det er ikke NESH sitt problem, sier Vidar Enebakk, sekretariatsleder i NESH.
For det kan by på juridisk trøbbel: Facebook har aldri gitt tillatelse til at eksterne skal se og bruke materialet. Selv om forskerne finner ut at det er etisk forsvarlig å bruke materialet, gjenstår spørsmål som for eksempel: Vil det være et lovbrudd, og risikerer Oslomet i så fall søksmål?
– I utgangspunktet er jeg som forsker opptatt av det forskningsetiske. Så jeg er litt spent på hvorvidt Oslomet vil tenke at vi risikerer represalier fra Facebook, kanskje til og med søksmål. Det kan være at det er en risiko Oslomet ikke er villig til å ta. Hvis vi finner ut at det er forskningsetisk ok, så er det i så fall synd, sier Steensen.
Forskergruppen har også lurt på om vitenskapelige tidsskrifter er villige til å publisere artikler som er basert på analyser av The Facebook Files. De tok derfor kontakt med Taylor & Francis, et av de store forlagene.
– Vi fikk til svar at de mest sannsynlig ikke ville publisere artikler basert på lekket materiale. Jeg antar at de er redd for søksmål fra Facebook.
Men hvor vanlig er det å bruke lekket materiale som forskningsdata?
– Svaret på det er kort: Det er uvanlig. Vi har ikke hatt saker knyttet til dette tidligere, sier Vidar Enebakk, sekretariatsleder i NESH, og legger til:
– Det er svært uvanlig fordi det i tillegg til etiske og juridiske utfordringer også er metodiske problemer knyttet til det. De som skal analysere, må vite hvordan utvalget har skjedd, og om det er bias i dataene – altså benytte grunnleggende forskningsmetode.
Enebakk viser til at forskergruppen i vurderingen av samfunnsnytten må begrunne valg av metode, og at de må vise at materialet er pålitelig. I NESH sitt svar til forskerne skriver de at «her vil det uansett være begrensninger knyttet til utvalg og validitet».
Nå ligger saken til behandling hos personvernombudet ved Oslomet.
– Jeg har ikke så store forventninger. Først må vi finne ut om det er etisk og juridisk forsvarlig. Så må vi finne en håndterbar metode for å analysere materialet, sier Steen Steensen.
Les også:
