Alle er enige om at åpen publisering er målet. Så er spørsmålet hvordan vi best kommer dit.
Annonse
Annonse

Alle er enige om at åpen publisering er målet. Så er spørsmålet hvordan vi best kommer dit.

Av Guro Elisabeth Lind, leder av Forskerforbundet

Publisert 28. januar 2020

Vi diskuterer mer enn gjerne, Røttingen!

Forskningsrådets administrerende direktør John-Arne Røttingen oppfordrer i Forskerforum 20. januar til å «løfte blikket og diskutere åpen publisering som del av et større hele». Det er en oppfordring jeg helhjertet støtter.

Fakta
Dette er Plan S:

• En internasjonal erklæring for åpen publisering av forskningsartikler.

• Deltakere foreløpig er EU og Det europeiske forskningsrådet (ERC) og nasjonale forskningsråd/finansiører i Østerrike, Finnland, Frankrike, Irland, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Polen, Slovenia, Sverige, Storbritannia, Jordan og Zambia, samt Bill & Melinda Gates Foundation og britiske Wellcome trust.

• Ifølge Plan S skal all forskning finansiert av deltakerne publiseres med full åpen tilgang. Det er imidlertid tillatt å publisere i lukkede tidsskrifter hvis artikkelen umiddelbart etter publisering gjøres tilgjengelig for alle i et såkalt vitenarkiv. Å frikjøpe artikler i abonnementstidsskrifter (hybrid åpen tilgang) er ikke tillatt.

• Tanken er blant annet å bryte monopolmakten til de store forlagene og gi alle gratis tilgang til offentlig finansiert forskning.
Når Røttingen ser åpen publisering som «del av et større hele», legger han vekt på forskning som fellesgode og at samfunnet kan ta ut verdien av investeringene som gjøres i forskning. Dette er viktige grunner til at Forskerforbundet støtter arbeidet for åpen publisering.

Men dette er heller ikke hele bildet. For i det store bildet finner vi også ikke ubetydelige verdier som forskningsintegritet og akademisk frihet.

Bakgrunnen for Røttingens utspill er en utredning skrevet av førsteamanuensis Torger Kielland ved UiB, på oppdrag fra Unit, som nettopp viser at det finnes et spenningsforhold mellom deler av Plan S og forskernes rettigheter og akademiske frihet. Blant annet gir utredningen langt på vei støtte til vårt syn om at lisensen CC BY ND bør være hovedregelen, og ikke unntaket, fordi den mest åpne lisensen i sterk grad utfordrer forskerens faglige integritet.

Det er ingen motsetning mellom å se forskning som et fellesgode, og å samtidig respektere åndsverket. Kunnskapen fra forskning er fri når den er publisert, og når den er åpent publisert er den dessuten tilgjengelig for alle å ta i bruk. Da er det helt unødvendig å pålegge forskere å publisere på en måte hvor opphavsretten til publikasjonen (som åndsverk) kan krenkes.

Alle er enige om at åpen publisering er målet. Så er spørsmålet hvordan vi best kommer dit. Nå har vi fått en utredning som avdekker noen hindre på veien. Ville ikke det beste da vært om vi forsøkte å løse disse utfordringene sammen, med mål om en løsning som er bærekraftig og står seg over tid? I stedet tas all konstruktiv kritikk av prosessen som kritikk av selve målet: Enten er du med oss, eller mot oss.

Jeg skulle ønske Røttingen så verdien av en mer inkluderende prosess rundt overgangen til åpen publisering, og tok seg tid til den diskusjonen han selv etterlyser. Det ville vært til både forskernes og samfunnets beste.

  • Les også: