Av Siri Lindstad
Publisert 26. juni 2023 kl. 12:14
Det er noe mørkt og uhyggelig, jeg hadde nær sagt gotisk, over Kjersti G. Bergs fortelling om Palestina sett gjennom boliger, bygninger og bydeler. Se bare på forsideillustrasjonen: et høyt og spøkelsesaktig bygg, like mye borg som et gammelt boligkompleks, tilsynelatende tømt for mennesker. Trærne tett inntil – er de i ferd med å ta over? Og hvem har lagt ut piggtråden på den øverste muren?
Universitetsforlaget, 2023
176 sider
Veil. pris: kr 299
Det er en god idé, det å fortelle det moderne Palestinas katastrofale historie ved hjelp av bygg og byer. Konflikten mellom israelerne og palestinerne handler i svært stor grad om hvem som skal få bo hvor. En stor del av den løpende nyhetsrapporteringen vi ser i mediene, illustreres da også med bilder av mer eller mindre ødelagte bygninger i de okkuperte områdene.
Historiker Kjersti G. Berg fikk ideen til boken da hun satt i arkivet til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA), hvor hun blant annet fant fragmenter av det hun kaller «okkupasjonens arkitektur». I Palestina. Fakta på bakken gjør førsteamanuensen ved NLA Høgskolen tre nedslag: Først forteller hun historien om de mange fortene som ble stående igjen etter britenes tilstedeværelse i området før 1948, og som partene siden har slåss om å få tilgang til og ta i bruk, som for eksempel administrasjonsbygg, politistasjoner eller fengsler. Så får vi lese en boligannonse for et gammelt hus i Jaffa, en gang eid av en palestinsk familie, nå en del av et gentrifisert «Instagram-paradis». Sist, men ikke minst, blir vi med til nabolaget Sheikh Jarrah i Øst-Jerusalem. Der bygget FN 24 tomannsboliger som stod klare i 1956 og skulle huse palestinske flyktninger. Men etter krigen i 1967 begynte en rekke israelske bosetterprosjekter å presse seg på i de okkuperte områdene, og israelske lover og forordninger har siden skapt misere for palestinerne.
Bergs eksempler er gode konkretiseringer av en konflikt som kan oppleves kompleks, men som i bunn og grunn er enkel: Israelsk bosetting og sikkerhetspolitikk har langt på vei fordrevet palestinerne fra områdene hvor de selv og deres forfedre bodde. Det er denne konkretiseringen forfatteren legger i «fakta på bakken», en frase Berg bruker for alt den er verdt. Og det blir mye fakta innimellom, for boka byr på en rask innføring i hundre års konfliktfylt historie, som begynner med britenes kolonivelde og fortsetter med kriger, opprør og millioner av mennesker på flukt. Jeg må lese boka to ganger før Bergs fortelling begynner å lande i meg, og det skyldes først og fremst språket.
Etter første gangs lesing tenker jeg riktignok at boken gjerne kunne ha fylt mer enn de 174 sidene hvis det hadde betydd at forfatteren hadde brukt mer tid på å fortelle Palestinas historie. Det er nemlig veldig mye informasjon på få sider. Men etter hvert begynner jeg å tenke at det nok egentlig ikke handler så mye om sideantallet, men heller om et lite effektivt språk. Jeg tar meg i å sukke nok en gang over mangelfull språkvask, noe altfor mange norske sakprosabøker lider under. Alle vil vi at flinke forskere skal formidle videre den kunnskapen de besitter, men da må de få hjelp med å forenkle og tydeliggjøre språket om det behøves.
Hør bare på et avsnitt som dette: «Blant palestinere er det mange ulike syn på den nye byen. Antropologen Kareem Rabie viser til et vidt spekter, fra at prosjektet blir kritisert for å bygge på en ‘normalisering’ med Israel, som for eksempel kjøp av israelske råvarer, til argument om at Rawabi er et nasjonalt prosjekt som er bra for palestinsk økonomi og jobbskaping.» Det må da kunne gå an å si det samme med langt færre ord? Avsnittet er dessuten et godt eksempel på den substantivsyken som får herje i teksten, der for eksempel det aktive verbet i «å skape jobber» erstattes med «jobbskaping». Slikt blir det baktunge og unødvendig kompliserte setninger av.
Litt for ofte lurer jeg på hva og hvem et pronomen peker tilbake på, eller jeg sløves ned av passivkonstruksjoner og substantivering av verb. Resultatet er at jeg mister fakta på bakken av syne, og det var vel det motsatte som var hensikten. Jeg påpeker ikke dette for å være petimeter, men fordi nettopp fortellinger som denne trenger tydelige aktører – hele veien. Dette er nemlig ingen gotisk fortelling, der overnaturlige og irrasjonelle makter sprer ondskap. Okkupasjonens arkitektur er resultatet av en høyst virkelig og villet politikk, og det må språket gjenspeile.
