Av Aasne Jordheim
Publisert 20. april 2018 kl. 15:30
Kunsthistoriker og førstekonservator Jorunn Haakestad har siden tyveriene arbeidet med den store gjenværende samlingen som fortsatt befinner seg i magasinene (ca. 2500 gjenstander). Det har gjort at hun ble nysgjerrig på Munthe. Hvem var han? Boka Porselen og revolusjon er et slags svar på det, og i begynnelsen tegnes det et bilde av en modig, driftig, intelligent, søkende og vennlig mann. Han er en helt som nå får en biografi. Men er dette egentlig en biografi? Selv om mange av Munthes brev er bevart, sitter ikke Haakestad på uendelig mye informasjon. Munthe blir mer å regne som et sentrum hvorfra en rekke forskjellige temaer og navn kan introduseres og belyses, ikke minst er det mye å fortelle fra de brytningene Kina gjennomgår på denne tiden. Keiserdømmet faller, noe som blant annet fører til at den tilhørende kunsten blir salgsvare.
Alt med denne boka er egentlig veldig behagelig – eller estetisk, selvsagt.
Haakestad lever seg inn i tiden og forholdene og alt hva Munthe kan ha sett og opplevd. Hun skriver slik at alt glir smooth inn i hverandre. Det er ikke glatt, men behagelig. Alt med denne boka er egentlig veldig behagelig – eller estetisk, selvsagt. Vinkling, valg av ord («over maleriene falt et bløtt lys fra det store glasstaket»), de mange fotografiene fra samlingen. Forfatteren er en som ser tingene, og gleder seg over dem. Hun går inn på de forskjellige temaene med en akkurat passe dose informasjon. Mitt eneste ankepunkt er at ikke alle temaene er like interessante, det blir litt pliktskyldig.
Mitt eneste ankepunkt er at ikke alle temaene er like interessante, det blir litt pliktskyldig.
Men så etter hvert skapes det en liten spenning, det er forsøk på dramaturgi i teksten. Kanskje er Munthe likevel ingen helt? Han er kanskje vel så mye en stabukk og en forfengelig mann? Det er særlig beretningen om Munthes forsøk på å selge sin private samling i USA som bidrar her. Der stilles det spørsmål ved ektheten ved samlingen, og også ved ektheten til Munthe selv. Siste del av boka går lange omveier for å avklare dette, og mye av det som sies, sies mellom linjene. Eller siden det er mye forfatteren ikke vet, kan hun bare legge sine antakelser frem, og på den måten blir alt det hun ikke vet, og alt det som noe også kan forstås som, liggende der mellom linjene, som noe leseren selv kan grunne over eventuelt. For undertegnede leser resulterer det i en liten mistanke mot bokas hovedperson, samtidig som jeg nå tar del i det møysommelige arbeidet, som jeg forstår det er, å skulle si noe sikkert om kvaliteten på gammelt kinesisk håndverk. Haakestad får dermed ikke bare presentert Kinasamlingen, hun gir oss også et fint bilde av hva som kan være en kunsthistorikers utfordringer.
https://wp.me/p9KnaD-89R