Av Av Trine Anker
Publisert 7. desember 2012 kl. 08:51
Trine Anker, førsteamanuensis ved Avd. for lærerutdanning, Høgskolen i Østfold. Foto: HiØf
Først kommer Genesis – skapelsen. Stipendiaten som ennå ikke er en stipendiat, lever lykkelig i paradis. Hun har sin Gud og sin Adam, og hun trenger ikke mer. Men så kommer slangen, stipendiatutlysningen, veilederen. Hun fristes, og hun klarer ikke å motstå fristelsen. Hun kaster seg forsiktig, eller kanskje glupsk, over kunnskapens frukt. Hun tar en stor bit, men hvis hun trodde hun skulle ha Gud på sin side, tok hun skammelig feil. Prosjektet er blitt til, hun står der naken, iført intet annet enn skamrødmen. Hun er på desperat jakt etter fikenbladet som kan skjule hennes nyervervede viten om egen uvitenhet, og hun kastes ut i et mangeårig eksil.
Fra eksilet følger mange og lange beretninger om dem som har gått foran, om fasinasjon, om svik og straff, om hovmod som står for fall, og om år med slavearbeid. Lange arbeidsøkter med dårlig betaling. Ingen befinner seg frivillig i doktorgradseksilet over altfor lang tid. Det er for langt hjemmefra, og den ene plagen avløser den andre. Enten det nå er veileders harde kritikk, skravlende kollegaer, forkjølelse, virus på datamaskinen, høyskolemøter, musearm, idétørke, undervisningsøkter, eller den totale, formørkede skrivesperren. Uansett – førsteutkastene dør, og ferden mot doktorpaktens ark og landet på den andre siden kan begynne.
Exodus – utgangen – er ingen lett vei. Før stipendiaten kan nå det forjettede land, må hun begi seg ut på ferden gjennom ørkenen. Hun trasker etter en veileder hun aldri er sikker på at vet veien. Kanskje leder han på ville veier? Det er kun troen som driver henne. Veien går i kroker og buer, men når doktorgradskurs, kollegakaffe og familiebursdager kaller stipendiaten tilbake til start, er det miraklenes tid begynner. Sivsjøen åpner og lukker seg. Studieledere og svigerforeldre står tilbake og roper, men stipendiaten er blitt umulig å nå. Ørkenvandringen fortsetter, og uventede funn dukker plutselig opp fra den golde ørkensanden. Perioder med lite fruktbare skriblerier avløses av lange, daglige skriveraptuser. Selv fra stein kan mening tre fram.
Veileder har fått sin åpenbaring og holder på noen hellige prinsipper. Du skal dyrke en sammenhengende og troverdig avhandling, Du skal være tro mot dine kilder, men ikke tilbe dem som om de representerer den eneste sannhet. Du skal ikke lokkes til å forfalske kildene, og du skal heller ikke misbruke dem. Du skal ikke ta livet av andre doktorander. Du skal ikke snakke stygt om deres arbeid, selv om du vet at det er mye bedre enn ditt eget. Og sist, men slett ikke minst – doktorpakten skal spikres, helst ved hjelp av noen intrikate modeller. Innledning og avslutning holder pakten samlet, og Akademika forlag sørger for den bærende innbinding med seglet til den hellige institusjon. Tiden er kommet, veileder forlates i ørkenen, det forjettede land er nådd, det er her!
