Av Ragnhild Fjellro
Publisert 18. mars 2019 kl. 15:15
Det er et sjeldent driv som river meg med gjennom denne boka, Om drap. Forklaringen er selvfølgelig tematikken (krim, psykiatri og drap er spennende), men det er mer.
Psykologspesialisten Pål Grøndahl som er forsker ved Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, gjør alt riktig: Han skaper identifikasjon og følelser ved å bruke sanne historier om drap som inngang til ny tematikk, så kobler han temaene tydelig og ujålete til statistikk og historie. Teorien parafraserer han likefrem og pedagogisk, mens han krydrer med egne tolkninger og oppfatninger, i en hverdagslig tone. Hvert kapittel avsluttes med oppsummerende kulepunkter. Kapitlene er lettfattelig sortert i ulike typer av drap: seriedrap, massedrap, æresdrap, partnerdrap, drap begått av barn og unge, medisinske drap og hatdrap. Disse kapitlene er netthendt innrammet i funksjonelle introduksjoner om utbredelsen av drap i verden, de vanligste årsakene til drap, koblingen mellom drap og psykiske lidelser og hvordan drap behandles i (populær)kulturen. Bokas avrunding handler om det som vanligvis skjer etter et drap – etterforskning, rettssak og straff – før et siste, reflekterende etterord.
Struktur og språk er bokens overordnete styrke. I det faglige innholdet er det særlig gjennomgangene av diagnoser, de kilderike beskrivelsene av ulike typer av drap og redegjørelsene for psykiske lidelsers kobling til drap som er spesielt gode. Han viser med all tydelighet at det ikke finnes noen opplagt sammenheng mellom drap og psykiske lidelser generelt. Langt flere og viktigere faktorer spiller inn, som sinne, konflikt og miljø. Samtidig går han ikke av veien for å vise at rusmiddelmisbruk (alkohol, amfetamin og kokain), noen personlighetsforstyrrelser (antisosial, ustabil, paranoia og narsissisme) og enkelte psykosesymptomer (forfølgelsesvrangforestillinger og negative følelser som sinne og redsel) kan settes i sammenheng med drap. Denne mangelen på berøringsangst er befriende.
Refleksjonene om fiksjonens versjoner av drap (som skjønnlitteratur og film) er derimot svakere. Det er i hovedsak her våre forestillinger om drap kommer fra, fremholder Grøndahl, og de påvirker vår oppfatning av drap. I denne delen er mannsfokuset i hans referanser så overveldende at jeg får en følelse av å gå hundre år tilbake i tid. Dette utvalget får anekdotisk demonstrere hvordan drap i fiksjonen ikke alltid stemmer med virkeligheten. Bedre kjønnsrepresentasjon og noen refleksjoner fra psykologspesialisten om hvorfor vi synes dette er så spennende, kunne ha løftet teksten.
Grøndahls angrep på pressens dekning av drap er heller ikke helt overbevisende. Noen poenger har han rett i, men argumentasjonen blir for lett. Pressens samfunnsrolle reduseres til å være selger av stoff til leserne, og draps spalteplass forklares med sensasjonskriteriet alene – enda drap både kan være aktuelt, vesentlig, identifikasjonsskapende og tegn på konflikt. Dokumentasjonen fremstår også som tynn, med referanse til én norsk kilde fra 2013, og ellers i hovedsak til mer enn ti år gammel forskning fra andre land.
Men dette er en engasjerende bok som gir svært god innsikt i rettspsykiatriens forståelse av drap. Den kan egne seg bra som introduksjon for studenter i samfunnsfagene, men også for oss andre, mer blodtørstige lesere.
