«Du er så emosjonell!», utbrøt veilederen min kort tid før vi gjorde det slutt

Av Anne Bitsch, Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, UiO

Publisert 18. april 2018

Stipendiat Anne Bitsch skriver om hvordan forskerens følelser blir sett ned på i metodelitteraturen, men at kontakt med følelsene kan gi bedre forskere og bedre forskning.

Vi hadde nettopp diskutert et elendig artikkelutkast jeg hadde skrevet til doktorgradsavhandlingen min om det norske rettssystemets behandling av voldtektssaker. I flere måneder hadde jeg slitt med kroniske muskelsmerter, mareritt, søvnløshet, flashbacks og en overveldende følelse av tristhet. Det er et ord for dette i forskningslitteraturen. Det heter sekundærtraumatisering.

Hun hadde kanskje litt rett, veilederen min. Jeg var emosjonell, skriver stipendiat Anne Bitsch. Foto: UiO

Sekundærtraumatisering oppstår når man lever seg inn i situasjonen til den traumatiserte og selv begynner å føle effektene av traumer. Et kjennetegn ved sekundærtraumatisering er at man kjenner et tap av håp og mening. Andre steder beskrives det som en forandring av ens jeg. Intet mindre.

Hun hadde kanskje litt rett, veilederen min. Jeg var emosjonell, overveldet av forskningen. Arbeidshverdagene besto av å lese og kode hundrevis av dommer som inneholdt svært eksplisitte skildringer av overgrep. Enkelte saker var så grove at de best lar seg beskrive som rendyrket seksuell tortur.

Som en del av et større etnografisk feltarbeid observerte jeg rettssaker og intervjuet forsvarsadvokater i hele landet. Målet var å forstå menneskene som daglig jobber med å forvalte rettssikkerhet og analysere hvilke oppfatninger de hadde om kjønn, makt og seksualitet. Jeg bestemte meg for å innta en nøytral forskerrolle og forholde meg åpent og spørrende til dem jeg forsket på.

Men fullt så enkelt skulle det ikke gå. Intuitivt identifiserte jeg meg mer med ofrene enn advokatene og dommerne jeg skulle forske på. De var stort sett hjelpsomme, men markerte også en tydelig avstand mellom seg selv og lekfolk som meg. Iblant ble jeg møtt med en skeptisk og nedlatende holdning. Kanskje følte noen seg «spionert» på? Dessuten: Selv om jeg fikk inntrykk av at de fleste anstrengte seg for å gjøre en hederlig jobb, var det vondt å se hvordan noen av ofrene ble behandlet når de vitnet i retten. Kvinner i prostitusjon, rusmisbrukere og personer med psykiske lidelser. Folk fra underklassen som ikke mestret rettens koder og kunne iscenesette seg selv med en respektabel sosial identitet. De unge jentene og kvinnene som fremsto som hakket mer seksuelt frigjorte enn godt voksne jurymedlemmer og kappekledde jurister kanskje syntes sømmet seg.

Inni meg ulmet det et opprør. Plutselig var jeg 16 igjen. Jeg var en sånn jente. Bilder av hvem jeg hadde vært, trengte seg på. Utsatt for overgrep som 13-årig, men insisterende på å få være et seksuelt subjekt, å få være ungdom, med alt det innebar av Pisang Ambong, tilfeldig sex, og nittitalls dance-musikk. Voldtatt som 22-årig, fremdeles fast bestemt på at dette ikke skulle få ødelegge min seksualitet og min tillit til det motsatte kjønn.

Jeg satt på tilskuerbenken i retten med knelangt skjørt, tekkelig skjorte og perleøredobber, og jeg var rasende. Rasende på vegne av den 13-årige jenta og den 22-årige kvinnen jeg engang var, og rasende på vegne av alle dem som ikke innfrir storsamfunnets normer for hvordan man bør forvalte sin seksualitet og må tåle ydmykelser i retten. Måten mange jurister snakket om overgrep på føltes fremmedgjørende og fjern fra den virkeligheten jeg og andre voldtektsofre lever i. Levende mennesker og levd liv er alltid mer komplisert enn det jussens klassifikasjoner åpner opp for.

Raseri er uakademisk. Raseri er politisk.

Samtidig skjønte jeg at disse følelsene var tabu, strengt forbudte. For raseri er uakademisk. Raseri er politisk. Raseri og forskning er uforenlig. I akademia kan man knapt tenke seg en større fornærmelse enn å bli stemplet som emosjonell. Emosjonell forstås gjerne som det motsatte av å være analytisk. Å få merkelapper som emosjonell er derfor ensbetydende med karakterdrap. Det betyr helt enkelt at man kanskje ikke så skikket til å drive med forskning.

Jeg skammet meg voldsomt. Tårene trillet da jeg forlot veilederens kontor på Blindern den vårdagen for snart fem år siden. Et brudd med veileder i et ph.d.-prosjekt oppleves kanskje ofte av stipendiaten og andre som dramatisk, og på mange måter skulle jeg gjerne vært et slikt brudd foruten.

Hvordan kan man både være emosjonelt til stede i sin forskning og samtidig holde refleksjon og analyse levende?

På den andre siden ble jeg tvunget til å rydde opp i forskningsdesignet og å sortere i spenningsfeltet mellom følelser, kunnskap og politikk. Det ble presserende å utforske spørsmål som: Hvordan kan vi bevege oss fra det å føle til det å tenke? Eller mer presist: Hvordan kan man både være emosjonelt til stede i sin forskning og samtidig holde refleksjon og analyse levende? Trenger det å være en motsetning mellom å føle og tenke, slik det ofte hevdes?

I denne prosessen fordypet jeg meg i andre typer metodelitteratur enn jeg hittil hadde vært eksponert for i akademia. En kollega anbefalte en klassisk sosialantropologisk tekst av Jean Briggs. Artikkelen «Kapluna daughter: Living with eskimos» handler om Briggs’ feltarbeid blant inuitter i det nordvestlige Canada på 1960-tallet, og tematiserer hvordan vanskelige følelser under et feltarbeid bør brukes som en kilde til kunnskap om ens forskningstema.

Briggs opplevde stadig å bli irettesatt av det mannlige overhodet i familien hun bodde hos. Han snakket til henne som et barn, og forventet at hun skulle adlyde hans faderlige autoritet. Briggs kjente både sinne og irritasjon – følelser som potensielt truer sosialantropologiske forskningsidealer om å bli så lik gruppa man studerer for derved å få anledning til å se og formidle verden fra informantenes ståsted. I stedet for – som mange forskere nok kan bli fristet til – å beskrive seg selv som en kompetent forsker som uanstrengt bygger tillit med sine informanter, snudde Briggs på flisa. Negative følelser og konflikter ble utforsket som uttrykk for sammenstøt mellom ulike verdisystemer når det gjelder hvordan menn kan behandle kvinner og barn og hvilken grad av selvstendighet kvinner får ha.

Forskere er mennesker, ikke kunnskapsmaskiner.

En annen artikkel som fikk stor betydning for min vei videre etter veilederbruddet er skrevet av fredsforskeren Inger Skjelsbæk. Den bærer den talende tittelen «’It’s not small talk material’: Om krig, fred, vold, og forskning» og her deler Skjelsbæk sine erfaringer med å forske på seksuell vold i krig og konflikt. Følelser, skriver hun, har en sentral plass i forskningsprosessen, både etisk og metodisk. Omsorg og empati er nødvendig for å kunne begripe ondskapens vesen og hvordan den treffer sine ofre. Å ta andres lidelse innover seg står ikke i motsetning til å begripe ondskap intellektuelt, men er essensielt for å forstå den. Forskere er mennesker, ikke kunnskapsmaskiner. Blir man ikke følelsesmessig berørt av å bli eksponert for andres lidelse, er man ikke lenger et menneske, men en sten.

I en nylig publisert artikkel som inngår i doktorgradsavhandlingen min argumenterer jeg for at følelser som utenforskap, smerte og sinne ikke bør legges lokk på i forskningen. Ofte kan slike sterke følelser tvert imot være sosiologisk interessante. Følelser kan hjelpe en med å identifisere hvor det «brenner», og herfra kan man snu fokus fra føleri til analyse ved å stille enda flere kritiske spørsmål – ikke til ens informanter, men til ens egen tolkning av situasjonen og relasjonene man inngår i.

For eksempel kan man spørre: Hvordan oppleves samme situasjon sett fra perspektivet til dem man forsker på? Hvilke beveggrunner kan de ha? Deles mine følelser av andre, og hva er felles med vår identitet eller klassemessige posisjon?

Neglisjering av følelser føre til at man bryter viktige forskningsetiske prinsipper

Klassiske metodekonvensjoner foreskriver imidlertid at følelser skal skjules eller undertrykkes. Etter mitt syn er det problematisk av to grunner. Hvis man later som om følelser er forskningen uvedkommende, mister man for det første en kilde til innsikt om statushierarkier og normer i den konteksten man forsker på. For det andre kan neglisjering av følelser føre til at man bryter viktige forskningsetiske prinsipper. Ifølge filosofen Martha Nussbaum må forskere opptre som oppmerksomme aktører som gir konkrete, detaljerte og emosjonelt nyanserte beskrivelser av komplekse situasjoner. Uttrykt på en enkel måte, handler det om å yte dem man forsker på den samme menneskelige kompleksiteten som man ønsker å bli møtt med selv – også når man blir sint på informanter eller kjenner sterk uenighet. Forskere må beskrive dem man forsker på, og sitt datamateriale, på en fyllestgjørende og rettferdig måte som ikke krenker. Det er mye enklere å gjøre dette dersom man har oversikt over sine følelser og aktivt tar stilling til hvordan ens sympatier og antipatier påvirker ens fortolkninger.

Det betyr naturligvis ikke at føleri skal erstatte rasjonell tenkning. Vi både kan og skal fremdeles ha som ideal at forskere så langt det går an skiller det deskriptive fra det normative. Forskerens følelser skal aldri stå i sentrum for analysen, men kan hjelpe med å lokalisere sentrum. Brukt på den rette måten er følelser et helt nødvendig supplement til logisk tenkning og den analytiske distansen som beriker vår forståelse av verden og menneskene som befolker den.

Kronikken sto først på trykk i Klassekampen.