Av Espen Gamlund, førsteamanuensis i filosofi, Universitetet i Bergen
Publisert 14. mai 2014 kl. 10:35
Espen Gamlund, førsteamanuensis i filosofi, Universitetet i Bergen
Jeg er så heldig å ha fast jobb ved et universitet i Norge. Det er på mange måter et stort privilegium. Jeg kan bruke tiden min på ting jeg synes er interessant og meningsfullt, som å lese, skrive, undervise og veilede studenter, og i tillegg disponerer jeg tiden min ganske fritt. Det gir en stor grad av autonomi. Riktignok forekommer det en økt byråkratisering ved universiteter og høgskoler, hvor stadig mer tid går med til papirarbeid, møter og den slags. Flere av mine kollegaer uttrykker bekymring over denne utviklingen, likevel er jeg ikke blant dem som klager mest over dette. Jeg velger å tenke at jeg er privilegert som får holde på med det jeg liker best. Hvilke jobber er dessuten fri for ulemper? Jeg skal innrømme at det noen ganger er vanskelig å skille mellom jobb og privatliv, men igjen velger jeg å se det positive i at jeg kan jobbe når og hvor jeg vil. Det gir en så stor grad av frihet at det veier opp for den til tider høye arbeidsbelastningen.
Selv om jeg føler meg heldig, så møter også jeg på utfordringer i universitetsjobben. Min kanskje største utfordring er hvordan jeg skal disponere tiden min på best mulig måte. Det høres kanskje ut som et luksusproblem, men jeg opplever det som langt mer presserende enn som så. Som ansatt på et universitet skal jeg undervise, veilede, forske og formidle. Jeg skal disponere tiden min på en måte som gjør at jeg kan yte en verdifull innsats på alle disse fire arenaene. Ser vi bort fra undervisning og veiledning, som er ganske retningsgivende for hva jeg bør gjøre, så gjenstår spørsmålet om hvordan jeg kan og bør bruke tiden min slik at jeg bidrar til å realisere universitetets samfunnsoppdrag, som er forskning og formidling.
Ideelt sett bør jeg levere på begge disse frontene, det vil si at jeg bør ri to hester samtidig. Å ri forskningshesten tilsier at jeg bør publisere artikler eller bøker i fagfellevurderte publikasjonskanaler rettet mot forskerfellesskapet. Å ri formidlingshesten tilsier at jeg bør drive allmennrettet formidling mot det brede publikum, mot allmennheten, politikere, massemedia og så videre. Hva forskningshesten angår, så bør jeg helst skrive på engelsk og publisere i internasjonale tidsskrifter og forlag (og helst på nivå 2 i tellekantsystemet). Dette er forståelig, all den tid forskningsfronten (i hvert fall i mitt eget fag filosofi) befinner seg utenfor Norges grenser. Det er selvsagt problematiske sider ved tellekantsystemet, men jeg lar det ligge her. En mulig konsekvens av dette systemet er imidlertid at nesten ingen skriver filosofi på norsk lenger. Det kan man selvsagt beklage, men sånn er det blitt.
I mange år har jeg forsøkt å ri begge disse hestene samtidig og like fort. Jeg har skrevet fagartikler på engelsk og norsk, samtidig som jeg har skrevet kronikker, holdt foredrag, deltatt i radio og stilt opp i intervjuer i aviser og magasiner. Jeg trives egentlig med å være forsker på alle disse nokså forskjellige arenaene. Mitt ideal har hele tiden vært at jeg skal formidle den kunnskapen jeg tilegner meg på universitetet. Samfunnet har krav på å vite hva vi forskere driver med. Forskningens legitimitet hviler tross alt på at forskere gir noe tilbake til samfunnet i form av formidling av den kunnskapen staten årlig investerer store pengebeløp i.
Dessverre er det en del av mine kollegaer som verken publiserer fagartikler eller driver allmennrettet formidling. Dette er sterkt beklagelig. Noen nøyer seg med bare å undervise, mens for andre bunner det trolig i latskap eller feighet. Enkelte satser utelukkende på fagartikler og fagbøker, og bare et fåtall er i stand til å ri begge de nevnte hestene. For sånne som meg blir det i større grad et valg mellom å bruke tiden sin på å skrive veldig gode fagartikler eller fagbøker, eller å drive allmennrettet formidling. Å mestre begge arenaer er enten ikke mulig eller ikke ønskelig. For mitt vedkommende blir det stadig viktigere å prioritere riktig. Jeg har mye jeg ønsker å utrette, men jeg innser etter hvert at jeg ikke kan lykkes like godt med alt. Og jeg har – etter en god del grubling – kommet frem til at jeg må velge bort formidling til fordel for å skrive fagartikler. Begrunnelsen er todelt.
Før jeg begynte på denne kronikken, tenkte jeg på om det var en god idé å gjøre det. Hvorfor ikke bruke disse fire timene på noe helt annet? For eksempel til å lese to fagartikler som er relevante for en artikkel jeg selv skriver? Eller snekre videre på selve artikkelen, terpe på alle detaljene som er så viktige når man vil publisere i de gode tidsskriftene? Eller lese det kapitlet jeg har lovet å fagfellevurdere? Eller forberede neste forelesning? Sannheten er at jeg nå risikerer å ha kastet bort fire timer på å skrive en kronikk som kanskje ikke kommer på trykk engang. For det skjer også innimellom; det vet alle som har prøvd.
Det sistnevnte poenget illustrerer egentlig ganske godt det dilemmaet forskere som meg støter på i hverdagen. Når det kommer til formidling gjennom skriving av kronikker og tilsvarende artikler rettet mot allmennheten, risikerer vi som forskere å kaste bort tiden vår fordi det er vanskelig å få slike artikler antatt i norske aviser og tidsskrifter. Dette opplever jeg er et underkommunisert problem i akademia. Det skrikes høyt etter deltakelse fra forskere i offentligheten. Sannheten er nok at det er mange forskere som ønsker å bidra med sin kunnskap, men som aldri når fram fordi det er trangt om plassen i den norske offentligheten.
Hvordan kan vi legge bedre til rette for at forskere får anledning til å formidle sin forskning til allmennheten? Dette spørsmålet fortjener en grundigere behandling enn jeg kan gi her. Likevel vil jeg foreslå, som et utgangspunkt, at ansvaret for formidlingen legges hos institusjonene og ikke hos enkeltforskere. Kanskje universitetenes og høgskolenes kommunikasjonsavdelinger kunne samarbeidet tettere med norske aviser om formidling av relevant forskning? Da blir det i mindre grad et spørsmål for hver enkelt forsker om det er lønnsomt å satse på formidling, og i større grad et institusjonelt ansvar å sørge for at universitetene oppfyller sitt samfunnsoppdrag. Universiteter og høgskoler har i dag kommunikasjonsavdelinger som kan fylle en slik rolle. Et tettere samarbeid mellom disse avdelingene og norske massemedier tror jeg ville gitt bedre rammebetingelser for forskningsformidling.
Slik situasjonen er i dag, opplever jeg dessverre at jeg har mer å tape enn å vinne på å drive formidling, og mer å vinne enn å tape på å skrive fagartikler. Og gitt at jeg ikke kan gjøre begge deler, velger jeg altså det siste. Og det beklager jeg.
