Foreleserne prøvde noe nytt. Resultatene har vært overveldende.

Av Erling Nardo Dahl, Einar N. Strømmen og Tor G. Syvertsen, professores emeriti, Institutt for konstruksjonsteknikk, NTNU

Publisert 7. juni 2019

I flere tiår hadde studieemnet fulgt et tradisjonelt opplegg, med ukentlige forelesninger, oppgaver og skriftlig eksamen. Men så falt professoren ned fra en stige.

Universitetsbyråkrater er opptatt av «undervisningskvalitet» med all oppmerksomhet på foreleseren; pensum skal leveres uten tanke på studentenes læring.

Forelesningen er den dominerende undervisningsform som forfektes og forsvares, den skal bare «forbedres».

Den amerikanske pedagogen John Holt sa det slik: «Den største hindring for læring er en lærer som prater» (vår oversettelse). Nobelprisvinner i fysikk Carl Wieman mener at forelesningen er en undervisningsform som kan sammenlignes med helbredelse ved årelating. I Norge ble årelating brukt til midten av forrige århundre. Videoforelesning er blitt vår tids digitale sneppert (et instrument brukt ved årelating, red.anm.).

Læring av erfaring

John Archibald Wheeler bemerket: «Vi vet alle at den egentlige grunnen til at universitetene har studenter, er for å utdanne professorene.» (Vår oversettelse.) Dette er noe alle lærere alltid har visst; man lærer best ved å undervise.

Dette enkle prinsippet ligger til grunn for «Feynman-teknikken», navngitt etter fysikeren Richard P. Feynman: Enhver lærer bør ha som mål å gi ny innsikt eller nye ferdigheter til sine studenter og seg selv, uten tanke for sine egne prestasjoner. Richard Feynman poengterte også forskjellen mellom å vite navnet på noe og å kunne noe … Albert Einstein sa: «Enhver tosk kan vite. Poenget er å forstå.» (Vår oversettelse.)

De fleste sverger til pedagogikk. Begrepet kommer fra det greske ordet paidagogos: slaven som ledet barn til skolen. Ved universitetene er studentene voksne mennesker. Der vil kanskje andragogikk være mer anvendelig …?

Australierne Stewart Hase og Chris Kenyon akademiserte en alternativ læringsform med begrepet heutagogikk; det vil si selvdreven læring (Heutagogy: A Child of Complexity Theory). Studenten står da sentralt i egen læring; tanken er at læring skal oppstå som resultat av egne erfaringer. En innføring finnes i SlideShare.

Autodidakter har brukt heutagogikk i århundrer. Ludwig von Mises bemerket: «Kunnskapen til mange selvlærte mennesker overgår i rikt monn de som har doktorgrad, master- eller bachelorgrad fra de fremste universiteter.» (Vår oversettelse.) Mange banebrytende oppfinnelser og oppdagelser er gjort av selvlærte vitenskapsmenn og -kvinner. Også i dag er de fleste doktorgradsarbeider resultatet av selvlæring.

Studentene underviste selv

Doktorgradskurset «Reologi og ikke-Newtonske fluider» ved NTNU er et eksempel på hvordan det kan gå når professorer prøver noe nytt.

Reologi er læren om deformasjonsegenskapene til faste og flytende stoffer. Emnet betraktes som krevende. Det har fulgt et tradisjonelt opplegg, med ukentlige forelesninger, øvingsoppgaver og skriftlig eksamen. Det har vært undervist ved Institutt for konstruksjonsteknikk, NTNU i flere tiår.

Sommeren 2014 falt professoren ned fra en stige og pådro seg en alvorlig ryggskade da han skulle male huset hjemme hos seg selv. Ute av stand til å holde forelesninger ba han en kollega om hjelp. Å overta et doktorgradskurs på kort varsel er en betydelig utfordring. Uten henblikk på administrativt byråkrati valgte de å forsøke et nytt opplegg basert på heutagogiske prinsipper der begge kunne bidra.

Men det holder ikke å gi studentene en pensumliste og be dem om å lære selv. Inspirert av Feynman ble det i løpet av semesteret arrangert tre samlinger, hvor studentene hadde hver sin undervisningsoppgave med emnene:

  1. Reologiens historie
  2. De viktigste reologi-modellene
  3. Reologi anvendt på eget forskningsfelt

Ved hver samling underviste studentene hverandre, gjerne ved hjelp av PowerPoint eller annen presentasjonsteknikk. Før siste samling samlet de studentenes bidrag i et kompendium, et skriftlig bevis på hva de hadde prestert i løpet av kurset.

Masterstudent på ph.d.-kurs

Erfaringen fra en femårsperiode har vært overveldende; ikke bare har studentenes forelesninger vært utmerket undervisning, men mange har blitt inspirert til å utforske nye emner langt utover «pensum». Noen har lært seg nye skrive- og formidlingsteknikker, noe som i det lange løp godt kan bli minst like nyttig som reologi i deres videre karriere.

Kursets nettsted fra høsten 2018 kan gi et innblikk i opplegget …

En av studentene i 2016 arbeidet med en doktorgrad ved NTNU samtidig som han arbeidet i et oljeboringsselskap i Stavanger. Han kunne ikke være til stede under alle presentasjonene. I stedet leverte han sin undervisning i form av en videopresentasjon som nå er tilgjengelig på YouTube.

Det første året (2014) hadde en masterstudent på utveksling fra Østerrike fått avslag på søknaden om å ta kurset. Studieadministrasjonens begrunnelse var at en masterstudent ikke kan ta doktorgradskurs.

Studenten var svært motivert, så vi lot han følge kurset som han gjennomførte på en meget overbevisende måte. Vi laget en kursbekreftelse som han kunne ta med seg hjem. Hans kompendium «Rheology in Polymer Processing» demonstrerer tydelig at han ikke tok skade av å ta et doktorgradskurs.

Hans interesse for reologi endte ikke etter at han hadde fullført kurs. Våren etter fikk vi en e-post hvor han fortalte at kurset hadde vært så inspirerende at han hadde laget en ny, forbedret utgave av kompendiet sitt.

Krampaktige forelesninger

Fem år med heutagogikk i reologien har overbevist oss om at studentene har et betydelig potensial for egenlæring som utløses straks de frigjøres fra krampaktige forelesninger og eksamenspress. Arbeidet med å lage presentasjoner for andre utløser et aspekt av læreprosessen som representerer et fysisk objekt (Verden 2 i Karl Poppers teori om tre verdener); det forsterker virkningen av tilbakemelding i læringen. Eller for å si det med Richard Feynman: «Det jeg ikke kan skape, kan jeg heller ikke forstå.» (Vår oversettelse.)

Ideen er enkel: Ved å undervise lærer du, slik Seneca (4 f.Kr.–65 e.Kr.) påpekte allerede for to tusen år siden:Docendo discimus.

  • Les også: