Av Tore Li, dr. philos i forskningspolitisk historie og tidligere vitenskapsråd ved Den norske ambassaden i Washington, D.C.
Publisert 12. april 2021 kl. 13:00
Mange i forskersamfunnet trakk et lettelsens sukk da Donald Trump forlot Det hvite hus den 20. januar 2021. Trump var ikke bare uinteressert i forskning. I mange sammenhenger markerte han seg som en motstander av vitenskapelig innsikt, noe vi så under hans håndtering av korona-pandemien.
I så måte representerer president Joe Biden den rake motsetningen til sin forgjenger. Mens Trump brukte to år på å utnevne en vitenskapelig rådgiver, lanserte Joe Biden sitt forskningspolitiske team fem dager før han ble innsatt som president. Biden har nominert den høyt respekterte genom-eksperten Dr. Eric Lander til stillingen som presidentens vitenskapelige rådgiver. Det er første gang en forsker med bakgrunn fra livsvitenskapene er utpekt til denne posten. Det er også første gang i historien at presidentens vitenskapelige rådgiver løftes opp til å være regjeringsmedlem.
Biden har bedt sitt forskningspolitiske team særlig prioritere fem spørsmål fremover. Det mest akutte er å satse på kunnskaps- og teknologiutvikling som sikrer folkehelsen bedre når det gjelder pandemier, potensielle biologiske våpen og antibiotika-resistens. For det andre ønsker Biden økt fokus på hvordan vitenskapelige og teknologiske gjennombrudd kan brukes til å skape nye løsninger på klimautfordringene samtidig som de bidrar til økonomisk vekst, flere jobber og bedre helse. I Bidens forslag til gjenoppbyggingsplan er det satt av 400 milliarder USD til klima- og energiforskning. Presidenten har signalisert at han ønsker å bruke offentlige anskaffelser for å fremme forskningsbasert industriell vekst i denne forbindelse, noe USA har lang tradisjon for innen forsvarssektoren.
For det tredje er Joe Biden opptatt av at USA må være verdensledende innen teknologier og industrier av kritisk betydning for landets økonomiske velferd og nasjonale trygghet, så som kunstig intelligens og syntetisk biologi. I denne forbindelse viser den nye presidenten til at kinesiske styresmakter har gjort alt som står i deres makt for å fremme vekst innen bransjer som kan fortrenge amerikansk vitenskapelig og teknologisk lederskap. Bidens henvisning til Folkerepublikken viser at frykten for kinesisk vitenskapelig og økonomisk overtak har potensial til å bli en like sterk drivkraft for amerikanske myndigheters satsing på forskning og teknologi som trusselen fra Sovjetunionen hadde under den kalde krigen. Den kinesiske utfordringen er da også høyst reell. I 1997 svarte USA for 36 prosent av verdens samlede investeringer i forskning og utvikling. Folkerepublikken stod for tre prosent. 20 år senere svarte Kina for en fjerdedel av klodens FoU-investeringer, og var blitt jevnstor med USA, som stod for 27 prosent. I 2014 spådde OECD at Kina ville gå forbi USA som verdens største investor i forskning og utvikling i 2019.
Videre har Biden uttrykt et ønske om at fruktene av landets vitenskapelige og teknologiske innsats kommer alle i det amerikanske samfunnet til gode, uavhengig av rase, kjønn, økonomiske og geografiske skillelinjer. Biden er lite konkret på dette punktet, så det gjenstår å se om dette bare blir en drøm.
Endelig har Trump-administrasjonens anti-vitenskapelige tendenser ført til at Biden understreker behovet for bedre sikring av den vitenskapelige integriteten innenfor den føderale administrasjonen. Den nye presidenten er også opptatt av at føderale etater settes i stand til å tiltrekke seg de beste forskerne og teknologene. Biden har også som mål at USA fortsatt skal være en magnet for de beste hjernene rundt om i verden.
Hvilke muligheter har så Joe Biden for å få gjennomført sine forskningspolitiske mål og strategier? Frem til mellomvalget i 2022 er i hvert fall Biden godt stilt som følge av at demokratene kontrollerer begge kamrene i Kongressen. Sammenlignet med det norske Stortinget har den amerikanske Kongressen langt større innflytelse på den utøvende forskningspolitikken. De sentrale stillingene i den føderale FoU-administrasjonen må godkjennes av Senatet, som for eksempel direktørene for det allmennfaglige forskningsrådet National Science Foundation (NSF), det medisinske forskningsrådet National Institutes of Health (NIH) og romfartsorganisasjonen NASA. Kongressen har også stor innflytelse på størrelse og innretning på de føderale FoU-budsjettene.
Kongressens innflytelse bidro til at de føderale budsjettene til forskning og utvikling ikke ble så svekket som Trump-administrasjonen la opp til. Derfor vil vi nok se en viss kontinuitet fra foregående år. Så var det heller ikke slik at forskningsbudsjettene alltid var så gylne under president Obama og visepresident Biden. I Obama og Bidens periode sank de føderale FoU-budsjettenes andel av BNP fra 1,01 prosent i 2009 til 0,80 prosent i 2016. Denne andelen ble ytterligere redusert til 0,66 prosent i Trumps første år ved makten, men i 2020 lå andelen på 0,74 prosent. Under Obama-Biden-administrasjonen svarte forskning og utvikling for fire prosent av det samlede føderale budsjettet med en svakt synkende tendens. I Trumps første år, fra 2016 til 2017, sank andelen til tre prosent, og forble der til 2020. Det var særlig de forsvarsrettede FoU-bevilgningene som ble kuttet fra 2016 til 2017. Støtten til allmennfaglig grunnforskning, landbruksrettet og medisinsk FoU samt romvirksomhet holdt seg stabil under Trump. Energidepartement opplevde vekst.
Så gjenstår det å se om økonomiske begrensninger og andre hensyn gjør at Biden-administrasjonen ikke klarer å realisere sine forskningspolitiske visjoner. Uansett, har det i vært fall skjedd en retorisk vårløsning fra Det hvite hus for forskningens vedkommende.
Les også:
