Av gjesteskribent John Peter Collett, professor i historie ved Universitetet i Oslo
Publisert 13. mars 2018 kl. 16:15
«Det må snakkes norsk på norske arbeidsplasser», uttalte Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik nylig. Det var neppe universiteter og høyskoler hun hadde i tankene. Men kunne kravet ha gyldighet også hos oss?
Faktisk fikk vi for noen tiår siden forbud mot å tilby studier på norsk til utenlandske studenter som var kommet til landet som del av u-hjelpsprogrammer. De skulle ikke forlenge oppholdet unødig ved å lære norsk, som også kunne øke «faren» for at de ville bli værende og få jobb og familie i Norge, i stedet for å vende hjem til sine opprinnelsesland og bidra til å utvikle dem.
– Det ville være uheldig om vi skulle lage egne lokale standarder for forskning og utdannelse i Norge, som ikke holdt følge med det som ellers skjer i verden, skriver John Peter Collett. Foto: Johanne Landsverk
Siden har dette fortsatt, med at også masterprogrammet for norske studenter noen steder nå bare undervises på engelsk, selv om de fleste kandidatene forventes å bli boende i Norge etter eksamen.
Hvem vil søke seg til arbeidsplasser hvor alle vitsene er på polsk, spør Tajik retorisk. Siden alle norske 19-åringer er vant til (minst like dårlig) humor på engelsk fra TV-skjermen, er dette ingen høy terskel når de kommer til studiesteder hvor engelsk er arbeidsspråk. Studenter søker seg i flokkevis til masterprogrammer med internasjonal vinkling og med utenlandsopphold innlagt. Dyktige utenlandske forskere får stillinger ved våre læresteder.
Alt dette er gledelig. Det ville være uheldig om vi skulle lage egne lokale standarder for forskning og utdannelse i Norge, som ikke holdt følge med det som ellers skjer i verden. Norske studenter og kandidater bør få anledning til å vinne seg erfaring ute og besøke ledende forskningsmiljøer i andre land. Vi er et lite land og har ikke mulighet til å ha spisskompetanse på mer enn noen få områder. Desto viktigere er det at vi kan sende studenter ut, slik at de kan hente hjem den beste oppdaterte kunnskap. Og dette har selvsagt betydning langt ut over vitenskapen selv, både for studentenes personlige utvikling og for landet som helhet. Isolasjon kommer det sjelden noe godt ut av.
Men er det noen faremomenter også i dette?
Når vi i det hele tatt har opprettet universiteter og høyskoler her i landet, er det fordi de skal bidra til å gjøre Norge til et godt samfunn for dem som bor her. Og de som bor her, snakker norsk. Hvis Tajik får det som hun krever, vil også polske bygningsarbeidere i Norge fortelle vitsene sine på vårt språk.
Hvilken konsekvens vil det ha hvis de som har fått høyere utdannelse, har hatt engelsk som arbeidsspråk, mens de som ikke har det, kommuniserer på mer og mindre mangelfullt norsk?
Vi har hatt et viktig komparativt fortrinn i vårt land. Eliten har greid å kommunisere med «vanlige folk». Dette har vært et mål for språkpolitikk og utdannelsespolitikk fra Schweigaard til Helge Sivertsen. Og det har faktisk virket. Språkbarrierer som effektivt stopper kommunikasjon mellom overklasse og arbeidere i land som Storbritannia og Frankrike, har vi hatt langt mindre av i Norge. Norske bedrifter har nytt godt av dette i konkurransen med utenlandske. Den norske velferdsstaten forutsetter at det ikke er noe høyt skille mellom utdannet ekspertise på den ene siden og klienter og pasienter på den andre, som ville kunne undergrave tilliten som velferdsstaten er avhengig av.
Språk er mer enn kommunikasjon. Språk er en forutsetning for fellesskap. Og det kan være et redskap for integrasjon, for å skape og vedlikeholde fellesskap, som Tajiks spissformuleringer minner oss om.
Universiteter og høyskoler har et selvsagt ansvar for å holde det norske fellesskapet ved like, og for å holde det norske språket levende – også som instrument for faglig kommunikasjon. Det er vår oppgave ikke bare å delta i en overnasjonal faglig offentlighet, men like mye å gjøre faglig kunnskap tilgjengelig for det samfunnet vi lever i. Og for å få det til, må vi være i stand til å formulere og formidle vår kunnskap på norsk.
Det som er skrevet på engelsk, er ikke i seg selv bedre enn det som er skrevet på norsk. Men noen ganger kan det være mer hensiktsmessig å kommunisere på det ene språket eller det andre.
