I seks år har Ap og Sp stemt for én tariffavtale i staten. Det gjør årets lønnsoppgjør enda mer komplisert.
LUKK
Annonse
Annonse

I seks år har Ap og Sp stemt for én tariffavtale i staten. Det gjør årets lønnsoppgjør enda mer komplisert.

Av Lina Christensen og Asle Olav Rønning

Publisert 31. mars 2022

I årets lønnsoppgjør i staten er det meste i spill, også hvem som skal forhandle med hvem. I opposisjon gikk Ap, Sp og SV inn for å gå tilbake til én tariffavtale i staten.

Akademikerne og Unio kan bli nye partnere i lønnsoppgjøret i staten. Men tre uker før årets oppgjør starter, er det fortsatt uklart hvilke hovedtariffavtaler som skal inngås.

Fram til nå har Unio samarbeidet med YS og LO om hovedtariffavtale i staten. Akademikerne brøt ut under lønnsoppgjøret i 2016 og fikk sin egen avtale. Skal man legge regjeringspartienes stemmegivning i Stortinget til grunn, er det usikkert om staten vil videreføre dagens modell med to hovedtariffavtaler.

Annonse

Guro Lind er leder i Forskerforbundet og forhandlingsleder i Unio stat. Hun sier at Kommunal- og distriktsdepartementet er orientert om at Unio i år undersøker mulighetene for samarbeid om en hovedtariffavtale begge veier. Lind sier at spørsmålet om det vil komme krav om én felles hovedtariffavtale i år må rettes til staten.

Les mer: Unio har ikke bestemt seg for samarbeidspartner: − Viktig for Forskerforbundet med et godt oppgjør nå

Ba om én hovedtariffavtale i staten

Siden Akademikerne brøt ut av den daværende avtalen med de andre hovedsammenslutningene i 2016, har Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti hvert år fremmet forslag i Stortinget om at staten må tilbake til én hovedtariffavtale.

Fakta
TARIFFAVTALER I STATEN

Det er to hovedtariffavtaler i staten.

Den ene er mellom staten og LO stat (bl.a. NTL, Fagforbundet og Fellesforbundet), YS stat (bl.a. Befalets Fellesorganisasjon og Parat) og Unio stat.

Akademikerne (bl.a. Samfunnsviterne, Norges Juristforbund og Tekna) har en egen tariffavtale med staten.

Akademikerne forhandler om den totale rammen for oppgjøret med staten. Men det gis ikke sentrale tillegg, all lønnsutvikling skjer på den enkelte arbeidsplass gjennom lokale forhandlinger.

I Unio Stat er Forskerforbundet og Politiets Fellesforbund største fagforeninger med rundt 14 000 medlemmer hver, etterfulgt av Utdanningsforbundet (ca. 2100), Norsk Sykepleierforbund (ca. 1500) og Akademikerforbundet (ca. 1100).

Da Kommunal- og forvaltningskomiteen på Stortinget skulle komme med sin innstilling om endringer i statsbudsjettet etter fjorårets lønnsoppgjør fremmet medlemmene fra Ap, Sp og SV, følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ved neste revisjon av hovedtariffavtalen i 2022 gjennomføre lønnsoppgjøret i staten slik at det blir én hovedtariffavtale gjeldende for alle arbeidstakere i det statlige tariffområdet uavhengig av organisasjonstilknytning.»

Et resultat av frie forhandlinger

Partiene viste til at de langsiktige konsekvensene av å ha to tariffavtaler i det statlige området, slik situasjonen har vært siden 2016, ikke har blitt utredet. De rødgrønne politikerne var bekymret for streikeretten når mer lønnsdannelse blir flyttet fra sentrale til mer lokale og individuelle forhandlinger. De viste til at staten som arbeidsgiverpart «er i en særstilling fordi tariffoppgjørene i staten er en del av regjeringens inntektspolitikk». To tariffavtaler i staten svekker prinsippet om lik lønn for likt arbeid, og det legger opp til et system som aksepterer større lønnsforskjeller i staten, mente partiene.

Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viste derimot til at de to tariffavtalene er et resultat av frie forhandlinger og partenes avtalefrihet. Hvis staten blander seg inn og ber om én tariffavtale, så vil dette være å gripe inn i organisasjonenes rett til å forhandle på egen hånd.

«Ja, vi ønsker en tariffavtale»

Siden da har Arbeiderpartiet og Senterpartiet gått fra opposisjons- til posisjonspartier, og de rødgrønne partiene har fått flertall på Stortinget.

Hva mener partiene nå? Er de villig til å sette makt bak kravet?

Forskerforum har forsøkt å få tak i flere Ap- og Sp-politikere i Kommunal- og forvaltningskomiteen.

Kun én har svart:

«Ja, vi ønsker en tariffavtale, men dette er gjenstand for forhandlinger med partene, og vi på Stortinget sitter ikke i de forhandlingene» skriver Siri Gåsemyr Staalesen (Ap), som har sittet to perioder i komiteen, i en sms.

Og hva med staten, altså arbeidsgiveren og motparten, som Unio stat og de andre forbundene skal forhandle om lønn med?

– Verken mulig eller riktig å kommentere statens posisjon

«Årets hovedtariffoppgjør i staten starter 20. april. Partene i forhandlingene er staten ved Kommunal- og distriktsdepartementet på den ene siden og hovedorganisasjonene LO Stat, Akademikerne, Unio og YS Stat på den andre siden. Forhandlingene ledes av statens personaldirektør, Gisle Norheim. Det er verken mulig eller riktig å kommentere statens posisjon på nåværende tidspunkt. Statens posisjon vil bli kjent ved åpningen av hovedtariffoppgjøret i staten 20. april» skriver statssekretær i Kommunal- og distriktsdepartementet, Gunn Karin Gjul (Ap), i en e-post.

Forskerforum har også vært i kontakt med Sosialistisk Venstreparti, men ifølge en politisk rådgiver har de ikke tid til å uttale seg om saken nå.

Les også: Forskerforbundet: − Lønnsgapet bare øker

Ber politikerne holde seg unna

Unio-leder Ragnhild Lied mener at politikerne ikke bør påvirke om det skal være én eller to hovedtariffavtaler i staten. Hun peker på at det har vært tilfeller der politikerne har blitt bedt om drahjelp for å løfte utvalgte grupper av ansatte i offentlig sektor. Men da har svaret ifølge henne vært at politikerne skal holde seg unna lønnsforhandlingene.

Hun mener det vil være rart hvis dette argumentet snus på hodet nå.

− Jeg vil si det på denne måten: Det blir jo spennende å se om de klarer å holde seg unna i år da. De sier jo selv at de ikke vil blande seg inn, sier Lied.

Hun understreker at det er forhandlingsutvalget i Unio stat som legger strategien for oppgjøret i staten.

− Det er vårt statsutvalg som er valgt og skal ta stilling til dette. Men oppdraget er å se hvordan vi kan få best mulig resultat for våre medlemmer. Det er jo det lønnsoppgjøret dreier seg om, sier Lied.

Hun medgir at oppgjørene i staten til syvende og sist skal godkjennes i Stortinget. Dette innebærer at Stortinget har et overordnet ansvar for rammene og lønnsutviklingen.

− Dette er ganske krevende i det statlige tariffområdet. Men det vil jo være veldig underlig om de skal blande seg inn på dette nivået, altså hvordan man rigger lønnsforhandlingene. På det overordnede nivået har de et ansvar. Men å gå ned på det nivået om hvordan man organiserer tariffavtaler, det synes jeg politikerne skal holde seg unna, sier Lied.

Unio-leder Ragnhild Lied svarer KS: Det er siste ord - og med KS egne ord - KS ville ikke. 08 jun
Unio-leder Ragnhild Lied synes politikerne skal holde seg unna organiseringen av tariffavtaler. Foto: Unio

Vanskeligere å si nei til

Hva staten lander på kommer an på om Unio stat skal slå seg sammen med Akademikerne, eller om de skal forhandle om en helt ny tariffavtale sammen med Akademikerne, tror Kristine Nergaard, som forsker på lønnsforhandlinger i Fafo.

Hvis det er snakk om en ny avtale, må man komme til enighet med arbeidsgiversiden, det vil si at staten må godkjenne avtalen.

– Da er man mer over i en forhandlingsposisjon, som Akademikerne og staten må være med på, sier Nergaard.

– Det er nok enklere for Unio stat å hoppe over på avtalen til Akademikerne. Det er det vanskeligere å si nei til, fortsetter hun.

Tviler på at regjeringen vil svekke den store tariffavtalen

Politikerne holder vanligvis en armlengdes avstand til lønnsforhandlingene. Men den politiske makta vil kunne påvirke, tror Nergaard. Dagens regjering har for eksempel satt arbeidslivspolitikk høyt på agendaen.

– Jo, et regjeringsskifte betyr noe. Det kan bety at presset for en lønnspolitikk, i den retningen staten har stått for de seneste årene, blir mindre markant, sier Nergaard, som her viser til en lønnspolitikk som legger mer vekt på lokal lønnsdannelse og på større variasjon mellom virksomhetene.

– Men det er vanskelig å se at en statsråd fra dagens regjering vil være førende i en prosess for å svekke den store tariffavtalen med sentrale tillegg og dermed LO Stat, sier Neergaard.

Dagens hovedtariffavtale mellom staten og LO, YS og Unio kalles gjerne «den store avtalen».

Det kan komme noen signaler når partene legger fram sine innledende krav når de møtes 20. april. Men avgjørelsen om hvordan det framtidige avtalesystemet vil se ut, og hvem som skal samarbeide med hvem, tror Nergaard kommer i meklingen.

– Det er urealistisk at det kommer før lønnsoppgjøret. Det betyr at det ligger an til en krevende meklingssituasjon.

Les også: