Publisert 30. juni 2021 kl. 12:36
Diskusjoner om rasisme, sexisme og ytringsfrihet har preget Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) de siste årene. Etter at daværende rektor sa opp jobben halvveis ut i sitt åremål i høst, har Markus Degerman fungert i stillingen. I mars 2021 ble Degerman offisielt valgt til rektor, et åremål som går fram til 31. juli 2023. Attpåtil har det vært en pandemi. For ansatte og studenter har dette betydd begrenset tilgang på scener og verksteder.
I en serie sommerintervjuer i Forskerforum spør vi sentrale folk i kunnskapssektoren om løst og fast, blant annet hvordan de skal tilbringe sommeren og hvordan livet etter korona blir.
– Det har vært en veldig tøff periode for ansatte og studenter. Ettersom mange av studiene er praksisbaserte, blir det spesielt merkbart når tilgang til scener, workshops, studioer og utstillingslokaler blir begrenset, eller enda verre, utilgjengelig. De ansatte har virkelig vist utholdenhet og oppfinnsomhet i de konstante skiftene mellom lock-downs og begrensninger i åpenheten.
– For meg har det vært en periode med høyt tempo, fordi det utvilsomt har vært mye å takle, i tillegg til alt som pandemien har ført med seg. Nå tenker jeg at mye av arbeidet som ble gjort, ville vært lettere hvis vi kunne hatt fysiske møter. Den typen digitalisering vi har vært gjennom betyr at studenter og ansatte risikerer å bli atomiserte i deres digitale eller sterkt reduserte fysiske møter.
– Inntrykket er ellers at hovedfokuset i løpet av semesteret har vært det profesjonelle arbeidet. Jeg har sett en rekke avgangsforestillinger og utstillinger som alle imponerte med hensyn til kvalitet, spesielt med tanke på de skjerpende omstendighetene som alle jobbet under.
– Til tross for de vanskelighetene vi har vært igjennom, og som også vil påvirke oss en god stund framover, oppfatter jeg at det er tro på skolen og den faglige kvaliteten. Oppsummert tror jeg at jeg ser en generell glede ved å kunne komme tilbake til det kunstneriske arbeidet og til å sette kjerneoppgavene i fokus.
– Jeg skal være i Stockholm for å besøke venner og familie, men så drar vi til Finland, hvor jeg har et sommerhus.
– Bortsett fra Finland, hadde det sannsynligvis vært en tur til Berlin og deretter til Italia, der det veksler mellom arkitektoniske biennaler og kunstbiennaler i Venezia, som jeg vanligvis prøver å se.
– Hvorfor ikke slappe av og kjøle seg ned med en tegneserie som utspiller seg en kald vinter? Tegneserien Den röda vintern av Anneli Furmark finner sted i Luleå i Nord-Sverige på 1970-tallet. Den er til dels en kjærlighetshistorie, men den gjenspeiler også en totalitær tidsflyt, som er interessant å se tilbake på i vår tid.
– Siden kan man følge opp med Armageddon Averted av Stephen Kotkin. Boken er trolig en av de bedre analysene av Sovjetunionens sammenbrudd, som ifølge Kotkin er en slags langvarig prosess mellom 1970 og 2000! Boken er interessant fordi den både gir et bilde av hvordan et systemkollaps kan finne sted, og fordi det minner oss om hvordan et nesten utenkelig systemkollaps faktisk fant sted – uten noen reelle store og alarmerende advarsler.
– Selv har jeg en rekke bøker som venter på å bli lest, og apropos Kotkin, den første boken i bunken er skrevet av en annen Kotkin: The coming of neo feudalism av Joel Kotkin.
– Å være fullvaksinert, at pandemien forhåpentligvis er noe mer under kontroll og at det blir lettere å reise. Med andre ord, ikke så uvanlige ting å glede seg til.
– Før jeg begynte i Universitets- og høyskolesektoren, har jeg lang erfaring med å jobbe som kunstner. Det er en jobb hvor alt er opp til deg selv, og hvor du må ha streng disiplin for å få det til å gå rundt. Jeg har alltid likt å jobbe selvstendig og har egentlig ingen problemer med fjernarbeid. Mens min nåværende rolle betyr at jeg stort sett jobber med mennesker, noe som selvfølgelig er både enklere og mer interessant hvis det er mulig å se hverandre.
– Selv håper jeg at vi kan ta med de gode opplevelsene fra perioder med tvungen hjemmekontor, slik at vi i en tid uten pandemi kan ha en fruktbar kombinasjon av digitale og fysiske møter. Selv om nesten alt med pandemien har vært negativt, må vi være ærlige på at det tidligere ble reist for mye og at mange møter tok unødvendig tid og ressurser.
– Det er et interessant spørsmål, og jeg tror mange overvurderer hva som vil være annerledes. Jeg tror mye vil gå tilbake som det var før. De fleste vil fortsette å møtes, reise og gjøre ting de gjorde før. De mest umiddelbare forskjellene vil være at hjemmekontor og digitale møter blir mer vanlig. Den andre store endringen er at digitaliseringen har akselerert innen handel og noen forretnings- og serviceaktiviteter.
– Selv om det ser ut til at New Public Management stadig blir erklært å ha nådd veis ende, så finnes det fortsatt mange ressursslukende elementer, med liten reell og kvalitetsforbedrende effekt. Endre fokus fra ABE-reformen, og reformer i stedet målstyringsapparatet for å kunne sette et tydeligere fokus på reell effektivitet og kvalitet.
Les flere sommerintervjuer:
Les også:
