Publisert 30. juni 2021 kl. 12:19
Frode Meinich har ledet Teknisk museum gjennom et år med permitteringer, anstrengt økonomi og utsatte prosjekter. Nå gleder han seg til å drive museum på normal måte, og til å kunne fylle museet med folk.
I en serie sommerintervjuer i Forskerforum spør vi sentrale folk i kunnskapssektoren om løst og fast, blant annet hvordan de skal tilbringe sommeren og hvordan livet etter korona blir.
– Det rent praktiske har fungert godt takket være alle mine flinke kollegaer som har stått på for å tilpasse museet til en ny hverdag med mer digital formidling, praktiske smitteverntiltak og mer forefallende arbeid i denne siste nesten syv måneder lange nedstengningen.
– Prosessen rundt permitteringer i fjor, før det ble klart at vi ville få nødvendig ekstra tilskudd fra Kulturdepartementet, var tøff. Selvfølgelig mest for de som ble rammet, men også for oss som ledere, som ble nødt til å gjøre den vurderingen og stå i det. Permitteringer er vi ikke vant til i sektoren. Men det varte heldigvis bare i seks uker, og etter det har vi klart oss fint, selv om økonomien er anstrengt og prosjekter blir forsinket. Og så har vi fått gjort mye annet i stedet for, som for eksempel registreringsarbeid, maling, vasking, rydding, utstillingsproduksjon og digital produksjon.
– I sommer skal jeg nyte late dager i forhåpentligvis strålende solskinn. Først skal jeg seile i 14 dager med min kone og bikkja Taxi i seilbåten vår, og så skal jeg på hytta i Sandefjord som jeg har sammen med min mor. Jeg reiser aldri ut av Norge om sommeren uansett, så pandemien påvirker ikke mine sommerplaner hverken i år eller i fjor.
– Det tror jeg må bli noen late dager ved sjøen, og helst i båt, i Blindleia mellom Lillesand og Kristiansand. Finere område finner du ikke.
– Det må bli 9/11 Tribute Museum – Ground Zero. Dette er et fantastisk museum og minnesmerke. Selve museet befinner seg under bakken, i de enorme utgravde volumene som var Twin towers to kjellerområder over mange etasjer, mens hoveddelen av minnesmerket er to store vakre basseng og fossefall som følger fotavtrykket til byggene og stuper ned i midten av hvert kjellerområde. Meget vakkert og respektfylt gjort. Museets utstilling, som viser alt fra portretter av ofre, knuste brannbiler og bygningsrester til amerikanernes morbide trang til å vise gjenstander knyttet til likvideringen av Osama bin Laden, er helt fantastisk laget.
– Jeg har ikke vært så flink til å se på serier før pandemien, men nå har jeg runda Netflix. Og hvis man ikke har somlet seg til å se Broen og Borgen så er tiden inne. Kanskje er Borgen morsomt i disse turbulente politiske tider.
– Mange snakker om det det digitale, og vi kommer også til å ha flere digitale tilbud etter pandemien, men vi skal ikke glemme at det å drive et museum for oss dreier seg mye om å vise frem fysiske gjenstander og lage en god arena for refleksjon og formidling av kunnskap. På den måten skiller vi oss fra mange andre kunnskapsbedrifter fordi vi er uløselig knyttet til et fysisk hus. Vi diskuterer allerede hvordan vi kan rigge oss mest mulig fleksibelt, for eksempel med tanke på hjemmekontor etter pandemien, men vi er uansett avhengig av å ha mange fysisk på jobb på Kjelsås, der publikum vet de finner oss.
– Jeg gleder meg til å jobbe sammen med mine flinke kollegaer med å drive Teknisk museum på en mer normal måte, og igjen kunne fylle huset med undring, læring og moro.
– Tildeling av midler. Jeg hadde umiddelbart satt ned en komite sammen med forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim som skulle se på alternativer til søknadsbasert tildeling innen forskning og kultur. Fra mine mange år ved ledelsen på Universitetet i Oslo, og nå i ledelsen ved et av de store museene, har jeg sett den enorme arbeidsmengden som legges ned i søknader som ikke når opp. Og det i to sektorer som har dårlig med ressurser i utgangspunktet.
– Dette gjelder både innen forskning og kultur, i systemer som er helt inngrodd i oppfattelsen om at tildelinger gjør seg best etter søknad. Kunne man frigjort det meste av ressursene som i dag brukes til å jobber med søknader, og ikke minst vurdering av dem, ville man fristilt enorme midler som kunne kjøres rett inn i reell forskning og kulturarbeid. Hadde man laget denne type byråkrati for å dele ut budsjetter i næringslivet hadde man fått sparken. Skal vi få styrket forskningen ved museene og i andre institusjoner, må vi enten få frigjort ressurser eller skaffe flere.
Les flere sommerintervjuer:
Les også:
