Av Irene Alma Lønne, rektor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo
Publisert 30. oktober 2023 kl. 09:57
Dette debattinnlegget sto først på trykk i Morgenbladet 23.10.23.
I Morgenbladet 9. oktober skriver Live Maria Roggen at det for noen kan være vanskelig å skille mellom bruk og misbruk av ordningen med kunstneriske åremålsstillinger. For oss ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) er det ikke vanskelig.
Roggen kommer også med saftig, men feilslått kritikk av ledelsen ved AHO. Før jeg forklarer hvorfor hun tar feil, er det nødvendig å forklare hvorfor åremålsstillingene er viktige for arkitektur- og designutdanningene hos oss.
Den fleksibiliteten som ligger i dagens ordning med åremålsstillinger, er helt avgjørende for å sikre det internasjonale nivået og den høye kvalitet i utdanningene ved AHO. Utdanningene i arkitektur, landskapsarkitektur og design er avhengige av dynamisk interaksjon med profesjonelle utøvere av fagene. Vi trenger nærhet til praksisfeltet. Åremålsstillinger sikrer denne essensielle profesjonstilknytningen.
I likhet med andre kunstfag utvikler arkitektur- og designfagene seg i et spesielt høyt tempo. Kompleksiteten og farten på utviklingen påvirker den grunnleggende faglige innretningen for kunstfagene på en annen måte enn for mange vitenskapsfag. Skal vi følge utviklingen og gjøre den tilgjengelig for studentene og forskerne, må vi kunne justere kompetanseprofilen med den fleksibiliteten dagens åremålsadgang gir oss.
AHO er en spesialisert, liten høyskole med utdanninger og forskningsmiljøer på et høyt internasjonalt nivå. For å fortsette å være relevante og konkurransedyktige i det internasjonale utdanningssamfunnet, i fag som er komplekse og konstant endring, er kunstneriske åremålsstillinger vårt uunnværlige verktøy.
Har vi ikke både fast stab og ansatte som representerer det som skjer utenfor høyskolen, risikerer vi dessuten å bli en lukket akademisk institusjon.
Vi tar ikke denne lommen i arbeidsmiljølovens regulering av adgangen til midlertidighet som en selvfølge. Vi er bevisste på de stramme rammene rundt ordningen. AHO har mange faste vitenskapelige stillinger som ikke er kunstneriske åremål, og som er helt sentrale i alt vi gjør. Med åremålshjemlene supplerer vi en unik stab av dyktige fast ansatte med aktivt skapende utøvere utenfor akademia, utøvere som holder høyt, internasjonalt nivå.
At Roggen mener jeg gir «en oppvisning i hvordan ledere ved kunstutdanninger de siste 20 årene har sammenblandet argumenter», må hun gjerne utdype. Det er viktig å lytte til hverandre og være villig til å innrømme feil i denne diskusjonen. Men å si at jeg er et godt eksempel på utdanningsledere «som misbruker adgangen til å ansette kunstnere i akademia i åremål», er simpelthen feil.
Det jeg sa i Morgenbladets intervju i sommer, var at det av økonomiske årsaker kunne bli færre åremålsstillinger ved AHO på lang sikt. Når våre økonomiske rammer krymper, må vi kanskje redusere antallet åremålsstillinger og vanlige, midlertidige stillinger, som er to veldig forskjellige ting, på linje med andre mulige reduksjoner. Det var dette som lå i min uttalelse i juni. Og ikke at det skulle være økonomiske årsaker til at vi velger å ha åremålsansatte.
I den samme artikkelen siteres jeg på at økonomi «er et godt argument for å bevare dagens ordning» fordi anledningen til å ha kunstneriske åremål i seg selv er kvalitetssikring. Og kvalitetssikring er som regel økonomisk lønnsomt, om Roggen skulle være i tvil. Ved AHO har vi sett budsjettene våre minske i en årrekke, og regjeringen foreslår nå å halvere finansieringen av nye studieplasser hos oss. Da må vi lete andre steder enn i budsjettene for å finne måter å heve kvaliteten på.
Vi er glade for at kunstneriske åremål videreføres i forslaget til ny universitets- og høyskolelov, men departementets forslag om å innføre en regel om én åremålsperiode, er vi kritiske til. Vi trenger tillit og fleksibilitet til å kunne forlenge åremål én gang.
Vi sier stolt og bramfritt at AHO trengs i de enorme samfunnsomveltningene vi står midt oppe i. Uten oss, uten høy kvalitet og vekst hos oss vil digitaliseringen av samfunnet og det grønne skiftet gå saktere og bli dårligere. Når AHO praktiserer bruken av åremålsstillinger innenfor regelverket, gir det oss en konstruksjon som bærer.
