– Praksisforskning behøver nye premisser
LUKK
Annonse
Annonse

DEBATT

- Praksisforskning behøver nye premisser

Av James McGuirk, professor, Universitetet i Nordland

Publisert 12. januar 2015

Er krisen i profesjonsutdanning noe som må løses innenfor eller utenfor klasserommet? Lederen av Senter for praktisk kunnskap ved Universitetet i Nordland foreslår en middelvei.

--praksisforskning-beh-ver-nye-premisser


James McGuirk, professor og leder for Senter for praktisk kunnskap, Universitetet i Nordland

Lena Lindgren tar i Forskerforum 9/14 opp problemet med praktisk kunnskap under press. Utgangspunktet er Rune Slagstads og Jan Messels nye bok Profesjonshistorier. Her hevdes det at det er en krise i profesjonsutøvelsen som resultat av en misoppfatning av hva som er det viktigste i utdanningen av praktikere. Kort oppsummert er problemet at et overdrevet fokus på prosedyrer og dyrkning av teoretisk kunnskap har gått på bekostning av Aristotelisk fronesis, dvs. evnen til å handle ut fra innsikt i hva den unike situasjonen krever.

Akademiseringen av profesjonsfagene er et forholdsvis nytt fenomen. Det er derfor ikke overraskende at de mange av de betydelige utfordringene som dagens velferdstjenester konfronteres med, har blitt møtt av en eksplosjon av masterstudier og videreutdanninger (den såkalte «master-syken»). Utfallet av dette initiativet er derimot nokså tvilsomt.

Annonse

Den akademiske responsen bygger ofte på et evidensbasert paradigme som forsøker å sikre best praksis ved å etablere rutiner for en forutsigbar og effektiv levering av tjenester. Slik forstått er det forskningens rolle å få frem resultater som etterpå kan anvendes. Men dette innebærer å ta stadig mer autonomi fra praktikeren, noe som er spesielt problematisk dersom praksissituasjoner ikke svarer helt til forskningens kategorier.

Et hvilket som helst praksisfelt er komplekst og består gjerne av forskjellige konstellasjoner av omstendigheter og krav som praktikeren til syvende og sist må veie for og mot. Det vil si at uansett hvor gjennomgående retningslinjene er, og hvor utforsket feltet blir, er det alltid nødvendig med praktikere som kan anvende den kunnskapen de har, og vise kreativitet i å svare på uventete hendelser. Å utvikle en slik «svarevne» bør være målet i profesjonsutdanningen. Men hvordan skal vi få det til?

 Hver gang vi oppdager et problem, dukker det opp nye masterstudier for å forske frem løsninger. 

Forskning på profesjonene har ofte blitt kjennetegnet av en anvendelse av teorier som opprinnelig kommer fra andre fagfelt. Det er klart at psykologi, sosiologi og i nyere tider nevrovitenskap har gitt viktige bidrag til profesjonsforskning, men slike tilnærminger er heller ikke uproblematiske. For det første er det ofte vanskelig for praktikere å fordøye og anvende resultater fra disse fagene i praksis. Men enda mer problematisk er tendensen til å betrakte praksisfeltet som en nøytral arena som i bunn og grunn ikke er noe mer enn en «test case» for psykologer, sosiologer eller kognisjonsforskere å rydde opp i. Å tenke slik er å ignorere profesjonenes autonomi som praksisfelt hvor kunnskap, verdier og relasjoner dyrkes på sine egne premisser. Det vil si at praksisfeltet har en indre logikk som innebærer en kompleksitet som er vanskelig å få tak i dersom man begynner med fagdisipliners premisser.

Kanskje ligger svaret heller i å komme oss ut av klasserommet og forelesningssalen? Praktisk kunnskap er tross alt praktisk. Kanskje kan en slik kunnskap ikke læres bort i klasserommet, men kun formidles gjennom praksisen selv? Et sentralt element i kritikken som løftes fram i Slagstads og Messels bok, er at vi tenderer å tenke på klasserommet som en arena hvor alle verdens problemer kan løses. Hver gang vi oppdager et problem, dukker det opp nye masterstudier for å forske frem løsninger. Men det er nettopp dette som skaper de «for mange halvkloke hoder og for få kloke hender» som Lindgren viser til.

Denne kritikken er betimelig, men svaret behøver ikke å være å avvise akademiseringen av praksis. Vi trenger snarere nye premisser for praksisforskning.

Det er dette vi jobber med på Senter for praktisk kunnskap (SPK) ved Universitet i Nordland, hvor det praksisnære er forstått like mye i lys av hvordan vi forsker, som hva vi forsker på.

All forskning på masternivå og til dels på ph.d.-nivå tar utgangspunkt i praktikerens egen virksomhet. Studentene begynner ved å skrive en fortelling fra egen praksiserfaring som brukes som en ramme for å forske på praksisfeltet, og for å få tak i forskningsspørsmål og – etter hvert – i teoretiske diskusjoner. Poenget er altså ikke å unngå å fordype seg i teori, men å tilnærme seg den på rett vis. Ved å ta utgangspunkt i en praksisfortelling klarer studentene å oppdage utfordringer, dilemmaer og problemer i praksis som krever refleksjon, artikulasjon og drøfting. Med disse innsikter som veiledende kan de søke etter teoretiske kilder som er relevante for forskningsprosessen deres. De kommer inn i forskningsverdenen, ikke gjennom forskning, men gjennom de utfordringer de selv har erfart som styrende for praksisen deres. Forskning er ikke et verktøy for å forstå praksiserfaringen. Heller er det praksiserfaringen som er konteksten for å forstå forskning, og for å utvikle evnen til å handle ut fra innsikt på en måte som samtidig beholder profesjonens autonomi.

Det viktigste elementet her er at praksisen selv står i sentrum for oppmerksomheten. Dette betyr noe mer enn at problemene som finnes i praksisfeltet, blir tatt på alvor i en forskningssammenheng. Det betyr at man satser på en forskning i og på praksis som tar utgangspunkt i praksisens egne premisser. Å begynne med en tung satsning på erfaring er et forsøk å tillate disse premissene å vise seg, slik at de kan bli veiledende for hvordan vi forsker på praksis.

Profesjonsutøvelse er noe komplekst og uforutsigbart, noe som evidensbaserte tilnærminger til syvende og sist er dårlig i stand til å ivareta.

Det må understrekes at praksiserfaringen alltid betraktes som en gjenstand for kritisk refleksjon. Å ta utgangspunkt i fortellinger er ikke det samme som å forgude den enkelte praktikerens erfaring som suveren. Når fortellingen er fortalt og skrevet ned, er den samtidig gjort om fra noe privat til noe offentlig, et empirisk materiale for kritisk drøfting. Hvilke teorier som er relevante i denne sammenhengen, er ikke alltid opplagt. Studentene leser gjerne tekster fra de humanistiske fagene for å få hjelp til å artikulere viktige innsikter om praksis og praksisutøvelse. Nye studenter lurer ofte til å begynne med på hva filosofi, skjønnlitteratur og kunst har med profesjonsutøvelse å gjøre. Svaret har vist seg å være at det har ganske mye med dette å gjøre, ettersom slike ressurser utvikler enn sensitivitet hos studenten overfor meningsdimensjoner som er vanskelige å få tak i gjennom andre forskningstradisjoner. Humanistiske tekster evner å tenne studentens forestillingsevne og empati, gi impulser til å se ens egen situasjon i en bredere sammenheng og – ikke minst – til å forestille seg den andres situasjon.

Teksten blir til et slags laboratorium der ulike muligheter for forståelse og handling er utforsket. Utforskningen av fortellingen gir altså innsikt i hva som var, men også i hva som kan bli, slik at forskningsprosessen er like opptatt av praksisens fremtid som dens fortid.

Profesjonsutøvelse er noe komplekst og uforutsigbart, noe som evidensbaserte tilnærminger til syvende og sist er dårlig i stand til å ivareta. Uansett hvor mye forskning man har lest, og hvor mange ganger man har revidert rutiner, vil det alltid komme nye etiske og kunnskapsmessige utfordringer, uventete konstellasjoner og vanskelige dilemmaer som krever evne til å navigere i feltet på en klok måte. Med andre ord: Vi kommer ikke forbi praktikerens dømmekraft som sentral og uerstattelig. Ved å dvele ved praksiserfaring utvikler vi en sensitivitet til det som kommuniseres i praksis, slik at studentene (og fagfolkene) får en dypere forståelse av praksisfeltets indre mening. Enda viktigere: Den nærer studentens evne til å svare på utfordrende omstendigheter, og gir dem ressurser til å handle på en måte som er responsiv til situasjonens krav.

Vår tilnærming på SPK anerkjenner den gode dømmekraften som allerede finnes i profesjonsutøvelsen, samtidig som vi vektlegger utviklingen av evnen til å dømme klokt i utdanning av utøvere. Sånn sett får vi frem noen av profesjonspraksisens tause dimensjoner som har blitt marginalisert i en god del profesjonsforskning, og vi bygger på disse for å videreutvikle utdanningen og forskningen på praksis. Vi mener at flere slike initiativ blir nødvendige dersom de mange utfordringer som står sentralt for velferd både nasjonalt og internasjonalt, skal møtes.