Av Kjetil Vikene
Publisert 20. juni 2019 kl. 14:35
Den interesseløse interessens engasjement, selve vitenskapens credo, er i vedvarende konflikt med utilitaristiske, merkantile, politiske og moralske interesser. Denne boken tar for seg hvordan konflikter oppstår og utspiller seg, i all hovedsak med utgangspunkt i norske forhold. Prinsipielle betenkninger om forskervirket balanseres mot konkrete rapporter fra interessekonfliktenes frontlinjer. Denne balansen reflekterer også den faglige fordelingen av bokens 21 forfattere, der vitenskapssosiologi og naturforvaltning utgjør tyngdepunktene. Sammensetningen gir boken karakter av på samme tid å være en god lærebok om forskningens grunnlagsproblemer og en høyaktuell forskningspolitisk kommentar.
Interessekonflikter i forskning
Cappelen Damm Akademisk, 2019
257 sider
Åpen tilgang / gratis for nedlasting
Noen av de konkrete eksemplene, for eksempel om kampen om den arktiske iskanten i forbindelse med den 23. konsesjonsrunden for oljeutvinning i 2015, kan leses – hvis man har sans for den slags – som forskningspolitiske spenningsnoveller. Kampen om definisjonsmakt står mellom bekymrede forskere, politiske agendaer og økonomiske motiver. Iskanten flytter på seg i dokumentene – umerkelig i et tosiders vedlegg; som følge av nye tallgrunnlag for isens bevegelser; som følge av en «no-nonsense» holdning i Oljedirektoratet; alt for å kunne plassere så mange blokker utenfor kanten som mulig. Fortellingen demonstrerer med all tydelighet hvordan ulike interesser brytes mot hverandre, og hvordan forskningen er under press, og hvordan forskningen i møte med politisk styring ofte må se seg slått av banaliserte og ansvarsfraskrivende politiske forklaringsmåter: «Vi har ikke flyttet iskanten. Den har flyttet seg selv.» (Erna Solberg)
De prinsipielle betraktningene og de konkrete historiene står utmerket til hverandre, og dette er også bokens store styrke: at den på den ene siden på møysommelig vis redegjør for hva som ligger i vitenskapsidealene, hvordan vitenskapen må innta prinsipielle (men ikke nødvendigvis rigide) standpunkter, hvordan den forplikter seg til å klargjøre (for seg selv og for samfunnet) hvilke interesser som kan påvirke forskningen, og – kanskje aller viktigst – «forskningens frihet til å innrette seg etter saken». Boken er i det hele tatt viktig lesning for dem utenfor, og en viktig påminnelse for dem innenfor, forskningen.
Refleksjoner over hvordan lovverk (utdatert patentlovgivning), ytringsfrihet (hets og sjikane mot forskere man er uenig med), og formidling (feilaktige gjengivelser og anti-ekspert-holdninger) gjør at jeg forestiller meg at de ideelle leserne av denne boken faktisk ikke er akademikere eller politikere, men av journalist-standen. I den er det flere som kunne ha nytte av å forstå at forskningens iboende usikkerhet og tvil ikke bør lede til mistro, men det motsatte. Det kanskje aller viktigste ved boken er nemlig at den også gir en glimrende oversikt over de viktigste samfunnsutfordringene nasjonen Norge står overfor – med utgangspunkt i at det, tross alt får jeg vel si, tilsynelatende i hvert fall er bred enighet om at politiske beslutninger skal være kunnskapsbaserte (også dette begrepet blir for øvrig problematisert i boken). I så måte kan den fungere som et mer langsomtenkende korreks til dagspressens og nettforaenes manglende impulskontroll.
