Av Kjetil Vikene
Publisert 13. oktober 2020 kl. 12:42
Dette er en dagsaktuell debattbok om innføringen av det tverrfaglige temaet livsmestring på læreplanen i norsk skole per 2020. Ole Jacob Madsen er professor i kultur- og samfunnspsykologi ved Universitetet i Oslo, og boken kan godt sees i lys av Generasjon prestasjon som han skrev i 2018. Nå er formålet å diskutere og kritisere livsmestringsidéen og å advare mot både åpenbare og mer skjulte farer ved å sette begrepet inn i en større mentalhistorisk forståelsesramme.
Oppdateringen av kunnskapsløftet har hatt bred støtte blant politikere og dem det angår mer direkte, altså lærere, elever og helsepersonell. Madsen starter boken med å gjennomgå den tverrpolitiske og nesten rørende enigheten om viktigheten av livsmestring som botemiddel for en økende grad av psykologiske utfordringer barn og ungdom møter i sine liv. Herfra og inn tar Madsen oss med inn i de siste års psykologiske, pedagogiske og politiske debatter om unges livsproblemer.
Boken er bygget rundt sitater fra bøker, avisinnlegg, taler fra Stortingets talerstol og offentlige utredninger, og gir et godt innblikk i den offentlige samtalen i Norge de siste tiårene. Madsen gir også en rekke eksempler på ulike livsmestringsprogrammer som allerede er iverksatt i diverse kommuner, og refererer til kjente undersøkelser om barn og unges psykiske helse. I så måte er dette en god kildebok for den som ønsker å grave dypere i materien.
Ludvigsen-utvalgets offentlige utredning «Fremtidens skole» fra 2015 får mye plass – all den tid det var denne utredningen som la grunnlaget for fornyingen av læreplanen. Madsen gjør en god jobb i å avdekke hvilke samfunnsblikk utredningen hviler på, og han går langt i å hevde at forfatterne bak har en ikke altfor god forståelse for sitt eget kildemateriale eller de psykologiske teoriene de bruker som argumentasjon. Og her er kanskje kjernen i boken: På sitt mest kritiske kan man forstå Madsen dithen at livsmestringsbegrepet er en institusjonalisering av selvhjelpspsykologien, og at psykologiseringen av politikken og samfunnet ellers har gått i tospann med en liberalistisk høyrevridning generelt, med psykologiprofesjonen som både medløper og pådriver. Madsen hevder at vi stadig beveger oss bort fra fellesskapsløsninger og mot et oppsplittet og individualisert ansvar for samfunnets utvikling som både overser den enkeltes ytre livsbetingelser og åpenbare klasseforskjeller i samfunnet (et poeng som kunne vært gjort mer ut av). Madsen fornyer den franske historikeren Michel Foucaults begrep om «governmentalité», idéen om at enkeltmennesket internaliserer en strukturell styringsmentalitet og blir overlatt til å regjere seg selv. Her skrives begrepet om i psykologiske termer, og individets oppgave er nå å «regulere» seg selv, å mestre livet på egen hånd, men på en måte som tilpasser seg systemet.
Et hovedpoeng, også dette i tråd med Foucault, er at tidsåndens begrepsbruk i seg selv utgjør en risiko: Hvis livet først og fremst blir sett på som en rekke psykologiske utfordringer som skal mestres, så er det kanskje ikke så rart at presset på psykologitjenestene er økende? Det er lett å la seg forføre av Madsens kritikk, men innimellom syns jeg det lukter litt av kirsebærslang i måten han velger sine sitater på slik at de passer til kritikken. Det er for eksempel ikke nødvendigvis et problem om flere unge oppsøker psykologiske helsetjenester – selv om jeg tar poenget. Det er imidlertid lett å være enig i at mangelen på politisk vilje til å gjøre noe med livsverdenen utenfor – for eksempel gjennom gratis måltider og skolefritidsordninger, og den brede enigheten om å overlate til hver enkelt elev å takle «stress og press» – målbærer et bestemt menneskesyn.
Boken har noen trekk som gjør den vanskelig å lese. Med førti kortere og lengre tekster fremstår den litt fragmentert. Hyppige gjentagelser av noen grunnpoenger blir også lett irriterende. Boken kunne med andre ord vært tjent med en strammere struktur. Det gjelder også språkføringen, som innimellom gjør det vanskelig å henge helt med. Et eksempel, som også oppsummerer bokens prosjekt, lyder som følger: «Selv om alle innvendingene ikke nødvendigvis lar seg besvare her, gir spørsmålene uansett mulighet for å se nøyere på grunnlaget for, konsekvensene av og begrensningene ved livsmestring, som på kort tid har gått fra å være noe ukjent til å bli en integrert del av fornyelsen av Kunnskapsløftet, som skal gjøre barn og unge bedre i stand til å møte framtidens utfordringer.» Det er vel spørsmål, og ikke innvendinger som lar seg besvare, og om pronomenet «som» peker på livsmestring eller kunnskapsløftet, er heller ikke helt klart. Denne slags forvanskende syntaks er det dessverre litt for mye av i boken.
Les også:
