Møt den nye generasjonen forskere som går til kamp for akademias grunnverdier.

 – Den økonomiske modellen til universitetene er helt på trynet. Det handler bare om å få folk fort igjennom, sier Marte Øien, leder i Studenttinget ved NTNU.

Hun får svar av grønne sirkler som skyter i været blant publikum. De små skiltene signaliserer grønt for «enig» og rødt for «uenig». Temaet for paneldebatten på Litteraturhuset i Trondheim er «universitetets rolle i postfaktasamfunnet», men det penser fort over på universitetenes grunnleggende bestanddeler: finansiering, ledelse, ytringsfrihet og ansettelsesforhold. Det blir mye grønt denne kvelden.

– En av ti doktorgradsstudenter i medisin svarer at de kan tenke seg å fikse litt på resultatene i forskningen sin. Det er helt utrolig at man har kommet dit, sier Petter Aaslestad, leder av Forskerforbundet og paneldeltaker. – Det er veldig vanskelig å skjønne, men det kan selvfølgelig relateres til hvordan akademia er innredet: med publiseringspress og all verdens tøys som ikke har noe med søken etter sannhet å gjøre. Man må få ned midlertidigheten, sier han og får flere grønne skilt i retur.

Les også: – Det er på tide at vi alle lager bråk om hva vi vil med våre universiteter

Mobiliserte mot sammenslåing

Debatten arrangeres av ProtestPub, som det siste året har etablert seg i Trondheim med en serie folkemøter for diskusjon om universitetenes fremtid. Arrangementet springer ut av New University Norway ved NTNU, som prøver å vekke til live engasjement og protest mot endringer i universitetssektoren. En ny generasjon forskere er pådrivere etter at de har sett hvordan studiestedet og arbeidsplassen fungerer, eller ikke fungerer. Selve initiativet kommer fra Nederland, der demonstranter okkuperte universitetsbygg i protest mot reformer og hva mange opplevde, var en økt kommersialisering av forskningen og utdanningsinstitusjonene. Protestbølgen spredte seg til København, London og Toronto. I Trondheim fikk bevegelsen feste da en rekke sammenslåinger ble foreslått på institutt- og fakultetsnivå ved NTNU. Universitetet ville blant annet slå sammen Institutt for sosiologi og statsvitenskap, Sosialantropologisk institutt og Geografisk institutt. Formålet var robusthet, men rent faglig var det få argumenter, mente motstanderne.

– Det er så lett å hengi seg til dystopiene. Jeg syns det går an å kule det ned litt, sier leder av Forskerforbundet, Petter Aaslestad (i midten), i debatt med leder av Studenttinget ved NTNU Marte Øien og Klassekampen-journalist Jo Skårderud.

– Vi opplevde at den faglige begrunnelsen manglet fullstendig, forteller Hilde Refstie, en av initiativtakerne. Hun er stipendiat i geografi. Vi møter henne sammen med blant andre Eli Smeplass, stipendiat i sosiologi, og Morten Dahlback, stipendiat i filosofi. De holder alle til på Dragvoll campus, der samfunnsvitenskap og humaniora er samlet, et stykke utenfor sentrum og Gløshaugen campus med teknologifagene.

– I begynnelsen var det en ren mobilisering mot disse sammenslåingene og NTNU-fusjonen. Instituttsammenslåingen ble stanset, men den prosessen førte til at folk begynte å snakke sammen på tvers om det som skjer ved universitetet, og ut fra det begynte vi å arrangere ProtestPub, sier Refstie.

Les også: – Universitetene blir drevet som fabrikker

Murring i gangene

At New University fant veien akkurat til NTNU, er kanskje heller ikke helt tilfeldig. Det er her noen av de største endringene har skjedd, sier en nestor i universitetskritikk, sosiologiprofessor Aksel Tjora.

– NTNU har nok vært drevet som et mye mer strømlinjeformet universitet enn de andre, og med tettere kobling til næringsliv og industri. Det var også det første universitetet som innførte ansatte ledere på alle nivåer, og har fått en betydelig representasjon av eksterne medlemmer i universitetsstyret. NTNU har ligget i front når det gjelder ansatte ledere på alle nivåer og toppstyring, sier Tjora.

Han har vært en av de tydeligste stemmene i kritikken mot utviklingen i universitetssektoren, som han mener påvirker hva de ansatte forsker på: På grunn av ledelsesmodellen blir prioriteringene bestemt ut fra strategiske beslutninger tatt av ledelsen i stedet for at de blir tatt på bakgrunn av fagmiljøenes vitenskapelige prioriteringer, ifølge Tjora.

– Du må gjøre deg lekker for ledelsen oppover i systemet. Det hjelper ikke om jeg gjør noe spennende sosiologisk, som utvikler sosiologien, hvis det ikke er tverrfaglig og stemmer med hovedprofilen til NTNU, sier Tjora.

For de unge forskerne i New University Norway var det også viktig å forstå hvordan beslutninger blir tatt, og prøve å bli en del av dem. En av utfordringene med måten NTNU blir ledet på, er at beslutninger tas uten at de ansatte får ta del med sine innspill, mener de.

– Jeg syns det er supert at vi får diskutere hele systemet. Jeg har ikke sett noen andre arenaer der vi kan lufte disse perspektivene, sier stipendiat Signe Rix Berthelin, sammen med stipendiat Johanne Kristiansen.

– Vi er høyt utdanna, oppegående folk, og vi forstår ikke hvordan arbeidsplassen vår fungerer! Og vi er dritt lei av at ting blir tredd ned over hodene på oss uten at vi har noe vi skal ha sagt. Usynliggjøringen av prosessene er ekstremt problematisk, sier Eli Smeplass.

– Det er mye murring i gangene, men veldig spredt, så vi har prøvd å løfte diskusjonene ut av krokene og ut i det åpne rom, istemmer Dahlback.

Les også: – Det er vanligere at folk sitter og gråter, enn at de ikke gjør det

Penger og selvsensur

I løpet av debatten på Litteraturhuset tar Refstie opp et eksempel hun har opplevd på et kommunikasjonskurs universitetet arrangerte. En stipendiatkollega fortalte henne at hun hadde skrevet en kronikk som kritiserte en av universitetets bidragsytere i næringslivet. Da skal hun ha fått beskjed fra instituttleder om at hun ikke kunne sende den inn.

– Jeg har hørt om flere sånne tilfeller, sier Refstie. – I dette tilfellet spurte jeg henne om hun kunne tenke seg å stå frem med det, men hun var i en midlertidig stilling, så det turte hun ikke. Hva tenker panelet om dette?

– Det er viktig at det kommer frem, svarer NTNUs kommunikasjonssjef Christian Fossen. – På NTNU skal ingen forskning eller kritisk tenkning stoppes av at det er noe vi ikke liker. Det strider mot hele ideen om universitetet. Det er viktig å få frem, for da kan vi gjøre noe med det. Dette var en instituttleder? Da må vi ta det videre opp i systemet. Rektor er den fremste talspersonen for akademisk frihet, så det er bare å ta det helt opp, sier Fossen.

– Tror dere ikke at folk bedriver sjølsensur når man er avhengig av penger for å finansiere forskningen sin, repliserer Refstie.

– Det kan hende, men resultatene er fritt tilgjengelige, og jeg ser ikke helt hvorfor man ikke kan si det man har funnet ut. Forskningen skal være fritt tilgjengelig, svarer Fossen.

Til Forskerforum sier Refstie etter debatten at hun opplever at forskere ved NTNU driver med selvsensur nettopp fordi man ikke vil legge seg ut med dem som finansierer forskningen. Hun opplever også at kommunikasjonssjefen ikke helt tok inn over seg hva han ble fortalt.

– Det er en veldig naiv tilnærming. Han snakker ut fra prinsippet om at forskningen skal være fri, men man tar ikke inn over seg at det er effekter av hvordan man finansierer forskningen, som er uheldige, mener Refstie.

– Vi utformer søknader med tanke på hva donatorer vil ha, hva regjeringen vil ha eller hva Forskningsrådet vil ha. Hvorfor vi forsker på det vi forsker på, og hvordan finansieringen vår påvirker forskningen, blir det snakket veldig lite om. Særlig på NTNU, sier Refstie.

– Jeg får inntrykk av at forskere har kommet inn i en ny rolle, sier Dahlback. – De er tjenestetilbydere mye mer enn før. Og hvis vi skal være attraktive som tilbydere av forskning, må vi ikke være så kritiske, for da kan det få konsekvenser.

– Hvis man er avhengig av å få penger for å forske, er det klart det skaper maktrelasjoner. Det var det ingen som ville innrømme, sier Refstie.

Les også: Akademikere har begynt å snakke om sex. Kanskje er det på tide at vi også begynner å snakke om makt.

De unges fremtid

New University Norway jobber nå med å rekruttere flere engasjerte folk som vil delta i debatten og skape bråk om de ubehagelige spørsmålene. Aksel Tjora er blant dem som heier bevegelsen frem, men er samtidig usikker på om det nytter. Utviklingen har gått så langt.

Aksel Tjora

– Det er ikke lett å være optimistisk, sier han. Samtidig syns han det er avgjørende at unge forskere tar tak i de samme spørsmålene som en del av de eldre professorene har vært opptatt av i en årrekke.

– Dette er folk som er i starten av en akademisk karriere, som diskuterer hva slags fremtidig institusjon de skal være en del av. I tillegg til at de tar opp temaer som akademisk tenkning, integritet og uavhengighet, har New University Norway en tilleggsverdi fordi det er unge folk, neste generasjon, som skal forvalte disse verdiene videre, sier Tjora.

Han har opplevd at engasjementet har vært ganske fraværende frem til nå.

– Det har vært veldig vanskelig å se noe engasjement blant studentene om dette, så det er veldig bra at unge stipendiater tar dette initiativet.

Om ikke annet så for å få selskap. En som er kritisk alene, er lett å forveksle med en narr og kranglefant, sier Tjora, som litt for ofte opplever å få støtteerklæringer på e-post og sms i stedet for at de blir framført offentlig. Dermed får ikke andre høre at de kritiske røstene er flere.

– Jeg er litt skuffet over min egen stand. Vi som sitter trygt i det, med faste jobber som førsteamanuensiser eller professorer, må tørre å ytre oss kritisk.

Les også: Derfor vil jeg ikke tilbake til universitetet

NTNU: – Kan bli bedre

En av paneldeltakerne som måtte svare for universitetets utvikling, er kommunikasjonssjef Christian Fossen. Han sier han setter stor pris på debattene New University Norway inviterer til, men er ikke enig i all kritikk som kommer fram:

– Beskrivelsen av NTNU som et lukket system der beslutninger blir tredd ned over de ansatte, kjenner jeg meg ikke igjen i, og det skal i hvert fall ikke være sånn. Det fins ulike opplevelser blant de ansatte, men NTNUs ledelse har ingen ønsker om at prosessene skal være skjulte. Det er ingen skjulte agendaer. Rektor har brukt ufattelig mye tid på å delta i debatter og besøke alle institutter, som han skal gjøre igjen nå. Det er nettopp for å være i dialog med de ansatte, høre hva de tenker, få innspill og svare på spørsmål.

– Drar rektor rundt for å skape god PR eller er det mulig å påvirke ham når han reiser rundt?

– Det er det absolutt. Rektor spiller ikke åpen, han er åpen. Han er genuint opptatt av å høre hva folk mener og ha kritiske venner. Det er ikke sånn at ledere vet best hvordan alt skal være. Det er i dialog med de ansatte at man kan finne de beste løsningene.

– Hva har da gått galt i kommunikasjonen når New University Norway opplever beslutninger tredd ned over hodene på de ansatte?

– Slike innspill skal vi ta på alvor, og jeg kan ikke frata dem deres opplevelse. Det må vi lytte til og se hva som har gått feil, og gjøre det bedre fremover.

Eli Smeplass, Hilde Refstie og Morten Dahlback ønsker mer åpen debatt om universitetets rolle og ledelse.

Til eksempelet med en stipendiat som skulle ha blitt hindret i å publisere en kronikk, sier Fossen at det er sterkt beklagelig hvis så er tilfelle.

– Det bryter jo helt med den grunnleggende akademiske tanken om kritisk refleksjon og mulighet til å stille et hvilket som helst spørsmål og mene noe om det. Meningssensur er jeg ikke tilhenger av. Det må løftes frem. Jeg kjenner ingen eksempler på at det har skjedd, men det betyr ikke at det ikke har skjedd, sier Fossen.

Les også: Undersøkelse: Maktkamp og intriger preger akademia  

Alt kan forbedres

Fossen mener det er avgjørende at folk sier fra hvis de opplever at de ikke kan uttale seg fritt. Om de ikke føler de selv kan gjøre det, kan de gjøre det gjennom tillitsvalgte.

– Hvis folk føler at de ikke kan snakke fordi de tror de blir straffet på en eller annen måte, er det bare å beklage. Hvis man ikke tør selv, kan man finne representanter som kan ta det opp på dine vegne. Men ikke la det bli med snakk i krokene. Alt kan forbedres og utvikles hvis det er åpenhet om det.

Troen på forbedring driver også gjengen bak New University Norway og ProtestPub. Neste semester blir det flere arrangementer, de skal prøve å nå ut til flere universiteter i Norge og lage et opprop for universitetsverdiene.

– I begynnelsen fikk vi tilbakemeldinger om at vi bare lagde masse bråk og at det ikke var noe vits, men det har endret seg, sier Refstie.

De minner om at ingenting er bestandig, og at endring skjer og kan skje igjen.

– Vi representerer jo ikke noe nytt. Vi representerer noe veldig gammelt, sier Smeplass. – Det frie akademia.

Les også:

Slik stemmer norske forskere