Av Ragnhild Fjellro
Publisert 9. januar 2015 kl. 08:13
Med ytringsfriheten følger et ytringsansvar, hevder lingvisten Anne Birgitta Nilsen. Ansvaret innebærer «å unngå å si noe som kan ha alvorlige konsekvenser for noens menneskeverd, men også å ta til motmæle mot hatefulle ytringer». Det eksplisitte ansvaret jeg blir gitt som leser, går som en rød tråd gjennom boken. Hatretorikken henvender seg ikke bare til et offer, sier Nilsen, den er også «rettet mot et bredt ukritisk publikum». Hvordan kan vi realisere dette ansvaret?
Språkforskerens svar er bevisstgjøring gjennom analyse. Selv har Nilsen lang erfaring med analyser av bin Ladens taler og høyreekstrem hatretorikk i Europa, som Anders Behring Breivik var inspirert av. Det er fra disse analysene hun har samlet kjennetegn for den språkbruken hun kaller hatprat eller hatretorikk. Hatretorikk definerer hun som «nedsettende språkbruk, som kan vekke eller forsterke negative følelser, holdninger eller oppfatninger overfor en gruppe mennesker med utgangspunkt i rase, kjønn, etnisitet, religiøs tilhørighet, funksjonshemming, seksuell orientering eller annen gruppetilhørighet».
I sin redegjørelse for hatretorikken har hun en tydelig forankring i et teoretisk rammeverk som inkluderer sjangerteori, pragmatikk, multimodalitet, sosialsemiotikk og kritisk diskursanalyse, og særlig sentralt står retorikken. Forfatteren avklarer sentrale begreper som diskurs, språkhandlinger og talesjangere gjennom konkrete analyser av et rikt monn av aktuelle eksempler fra norsk og internasjonal offentlighet. Språkføringen er pedagogisk og imponerende striglet for uvesentlige detaljer og sidespor. Det er elegant løst ved at hun strekker fram en veiledende hånd ved å avslutte hvert kapittel med tips om annen litteratur der leseren kan hente ytterligere kunnskap. Slik unngår hun å rote til resonnementet i unødvendige problematiseringer, og kan bevare sitt ambisiøse fokus hvor hun tegner opp et bredt og relevant landskap av ord, formuleringer og ytringer. Disse plasserer hun presist og sikkert i meningsfulle sammenhenger. Det er nettopp denne tydeligheten som er en av bokens åpenbare styrker, fordi jeg som leser opplever en reell og praktisk nytte av analysene hennes. Nilsen setter meg i stand til både å forstå hva hatprat er, og hvilke virkninger den kan ha, og gir råd om hva jeg kan svare den med.
En annen åpenbar styrke er analytikerens saklige holdning til brennbar tematikk. I tillegg til å trekke veksler på kontroversielle eksempler gir hun korte redegjørelser for områder der hatretorikken gir særlige utslag. Disse er konspirasjonsteorier, forestillingen om Eurabia, kontrajihadisme, islamofobi, homofobi, rasisme og antifeminisme, for å nevne noen.
Mot slutten retter hun blikket mot hatretorikkens faktiske konsekvenser, og gir leseren mulige strategier mot den. Det er betegnende for bokens holdning at det er enkeltindividet hun retter rådene mot, og selv om jeg kanskje skulle ønske meg noe sterkere skyts rettet mot mektige institusjoner i samfunnet, fungerer rådene likevel svært godt. De er ikke bare oppdragende, bevisstgjørende og håndterlige, de kan også fungere samlende for et publikum som bør avstå fra en ukritisk, passiv holdning til all hatretorikk.
