Invitasjonen fra Forskerforbundet til årets Hjernekraftpris gir meg en opplevelse av å være med i en dårlig western: Gi meg kunnskap - død eller levende!
kirstine-riis-redigert
Kunnskap er ikke et statisk fenomen som kan finnes, testes, bevises, avdekkes eller selges, skriver Kirstine Riis.

Fakta

Hjernekraftverk

  • Forskerforbundets kampanje for å synliggjøre betydningen av forskning og utvikling.
  • Har som målsetting å løfte forskning på den politiske agendaen.
  • Hjernekraftprisen er et ledd i Hjernekraftverk-kampanjen.

 

Reaksjonen er mer avdempet enn den har vært tidligere år. Jeg er forberedt. Jeg forsøker å overse. La det passere. Men en ulmende provokasjon vokser i meg. «Forskerforbundets hjernekraftpris». «Send inn din fortelling om betydningen av forskning og utviklingsarbeid og bli med å synliggjøre viktigheten av hjernekraft!» Hjernekraft? Med dette uttrykket sender Forskerforbundet sterke signaler om hvordan man forstår og verdsetter kunnskap. Kunnskap er hjernens kraft. Hvilken verdi har så den kunnskapen jeg for eksempel utvikler når jeg formgir tekstile materialer til klær? Dette er kunnskap som ikke utvikles i hjernen, i hendene eller med hjertet, men i et udelelig samspill mellom disse.


Forskerforbundets «Hjernekraft
er konkurransekraft» passer som hånd i hanske med Erna Solbergs utsagn om at «kunnskap er Norges nye olje». Å fokusere på hjerne- og konkurransekraft, utvinning, testing og salg av kunnskap virker som en uforsvarlig, kortsiktig og lite bærekraftig strategi, forankret i et reduksjonistisk kunnskapssyn. Solberg og mange av den øvrige vestlige verdens politikere snakker ellers mye om betydningen av bærekraft, gjerne i sammenheng med kreativitet og innovasjon. Men slik jeg ser det, er det en alvorlig logisk brist her. For å kunne bruke disse begrepene, må man forstå deres indre logikk. Kreativitet og innovasjon forutsetter at kunnskap forstås som et levende fenomen. Kunnskap er ikke et statisk fenomen som kan finnes, testes, bevises, avdekkes eller selges. Kunnskap er tvert imot noe som utvikles og som har en naturlig og integrert bærekraftig karakter, hvis den får gode, levendegjørende forutsetninger.

adskilllelse-forskningsproces-og-designproces
Kan designprosess og forskningsprosess holdes adskilt? Illustrasjon: Kirstine Riis

I 2016 disputerte jeg ved NTNU med doktorgradsavhandlingen Designkundskabens DNA (Riis 2016). I ph.d.-prosjektet utforsket jeg designkunnskapens utvikling gjennom eget skapende arbeid i en designprosess.

LES OGSÅ: Vitskapen dyrkar heltar. Er ikkje det uvitskapleg?

Utgangspunktet for prosjektet var å undersøke refleksjonens rolle i arbeidet med skapende, estetiske prosesser. Å stimulere refleksjon er ofte viktig i undervisningssituasjoner hvor studenter svarer: «Det ble bare sånn», eller: «Jeg synes det ble fint». Metakognisjon og utviklingen av begrepslig forståelse for handlinger har utvilsomt noe å tilføre praktiske, estetiske fagområder. Men da jeg utforsket min egen praksis i ph.d.-prosjektet, så jeg noe helt annet. Videomaterialet viste et omfattende antall situasjoner hvor jeg stod distansert, reflekterende og passiv og så på materialene. Jeg trodde at jeg kunne tenke meg til svar. Gjennom ph.d.-prosjektet ble det på denne måten tydelig at en betoning av hjerne, tenkning, refleksjon og metarefleksjon forhindret kunnskapsutviklingen.

design-3-plus-gestaltning-af-forskningsresultat
En av kjolene Kirstine Riis sydde og designet gjennom forskningsprosjektet. Foto: Kirstine Riis

Det er jo et innlysende paradoks at jeg i en designprosess, der jeg skulle sy tre kjoler, trodde at veien til oppgavebesvarelsen skulle gå via en kognitiv vei. Videomaterialet viste tydelig at det først var når jeg gikk i dialog med de konkrete materialene, gjennom handling og sanselig erfaring, at prosessen fikk bevegelse videre. For å unngå en uintendert, men likevel påtrengende dualisme, ble det sentralt for den videre prosessen å legge vekt på kunnskapsutviklingen i spenningsforholdet mellom handling og tenkning, mellom den konkrete, sanselige og den abstrakte begrepslige forståelsen. Ikke enten i hjernen eller hånden, det ene eller det andre.

I begynnelsen av forskningsprosjektet forsøkte jeg å skille designprosess og forskningsprosess. Som insider-forsker var det nødvendig å kunne legitimere arbeidet mitt som forskning. På ph.d.-kursene lærte jeg om sentrale begreper som objektivitet, generaliserbarhet og validitet. Men på samme måte som i designprosessen, ble forskyvningen mot den begrepslige forståelsen og ubalansen mellom handling og tenkning en større utfordring enn å leve opp til akademiske krav og forventninger. Jeg skrev først så abstrahert at veilederen min ville gjøre teksten min til studieobjekt for psykologistudenter! Han syntes det var så fascinerende at man kunne fjerne seg så langt fra de praktiske, konkrete eksemplene – det som hele prosjektet handlet om – i troen på at det generelle og teoretiske var viktigst.

Teksten ble ikke sendt til psykologistudentene, og jeg skal ikke nødvendigvis psykologisere denne teksten. Men hvis kunnskap legitimeres via en primært kognitiv forståelse, så mister man sin konkrete forankring i verden. Vi er – i hvert fall enn så lenge – mennesker i denne verden som levende, sansende kropper. Det er når vi opplever oss selv som sanselig tilstedeværende, hele mennesker, at følelsen av det meningsfulle kan oppstå. Dermed er det ikke så langt unna å mene at opplevelsen av meningsløshet oppstår når vi ikke opplever oss selv som sanselig tilstedeværende, hele mennesker.

For å gjenopprette balansen i spenningsforholdet mellom praksis og forskning, gjorde jeg forskningsprosessen til en skapende, formgivende prosess. Jeg sydde med teoretiske tråder, som jeg hadde trukket ut av Molanders kunnskapsteori Kunskap i handling (1996), gjennom det empiriske materialet fra designprosessen i form av fotografier, syprøver, tegninger, videoopptak og annet. Jeg formet min forståelse for designkunnskapen ved å bruke designkunnskapen til å forstå de formgivende handlingene ved å gi dem form! På den måten sydde jeg designprosess og forskningsprosess sammen. Teksten i avhandlingen skildrer på forskjellige måter kunnskapsutvikling gjennom eksempler på mine handlinger, og den siste kjolen jeg sydde er en konkret gestaltning av forskningsresultatet, hvor kunnskapen skildres gjennom form og dekor.

På denne måten fant jeg gjennom forskningsprosjektet ut av at jeg måtte være tro mot min skapende identitet, og mot den praktiske, konkrete forankringen for å kunne utvikle ny kunnskap. Det ble viktigere å vektlegge det særegne, spesifikke, konkrete eksempelet, enn å forholde seg til tradisjonelle forskningsbegreper. Jeg fulgte ikke regler om forskning, men utviklet dem til egne handlingsregler. Dette ga prosjektet og forskningsresultatet en innovativ karakter, min nysgjerrighet, utforskertrang og kreativitet ble stimulert, noe som samtidig skapte progresjon og ikke minst glede.

ill-forskingsmetode
Illustrasjon: Kirstine Riis

Gjennom forskningsprosjektet har jeg merket kunnskapsutviklingens stagnasjon og dynamikk på egen kropp. Forståelsen sitter i meg – og dermed både i hjernen min, kroppen min og hjertet mitt. Kanskje det er derfor jeg reagerer så sterkt når Forskerforbundet skilter med «hjernekraften» sin. Jeg skjelver! I stedet for å synliggjøre viktigheten av «hjernekraft», ønsker jeg å problematisere en vektlegging av hjernekraft framfor et helhetlig kunnskapssyn, der praktiske erfaringer og estetisk erkjennelse anerkjennes som aspekter ved kunnskapsutvikling. Når kunnskap forstås som et levende fenomen, så får det en ganske dramatisk karakter, hvis de levendegjørende forutsetningene ødelegges: Kunnskapen dør.

Et kunnskapssyn, en kampanje, en politikk som berømmer tenkning foran handling, hjerne uten kropp, bidrar verken til bærekraftig kunnskapsutvikling, kreativitet eller innovasjon, men kan tvert imot få ganske alvorlige konsekvenser.

Jeg er kommet til avslutningen av den dårlige westernfilmen. Jeg vil ha kunnskapen levende!

LES OGSÅ: 

Lingvisten som ikke klarte å redde verden