– Akademia kan ikke bare bestå av eliteforskere

Av Lina Christensen

Publisert 21. november 2019

Et ensidig fokus på toppforskning går utover andre viktige universitetsoppgaver, mener førsteamanuensis James Godbolt.

– Det er bra med forskere i verdenstoppen, men å bruke det som en målestokk for alle, er å strekke det for langt, sier James Godbolt, førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge.

I et innlegg i Forskerforum nylig, skrev Godbolt at «Det er ikke sikkert samfunnet er bedre tjent med å importere eliteforskere fra utlandet i stedet for å holde liv i en skare med middelmådige forskere».

Han tar til orde for et akademia bestående av mer enn kun toppforskere. Norske universiteter og høyskoler bør også bestå av dyktige undervisere, ansatte som bistår med administrativt arbeid og som engasjerer seg fagpolitisk. Forskere har også en utvidet rolle som drivere av institusjonene, mener han.

– Det må være en balanse der. Hvis det er slik at det legges avgjørende vekt på et lite, men ekstremt høyt internasjonalt nivå, kan det gå på bekostning av de andre arbeidsoppgavene. Det er viktig at forskeryrket gis rom for å utøve disse oppgavene, både for yrkets og for samfunnets del.

– Kan kjøpe opp forskerplasser i utlandet

Han viser til at forskere har et slags samfunnsmandat som handler om å formidle forskningen til et bredere publikum.

– Jeg er ikke imot en viss grad av mobilitet. For mange miljøer er mobilitet sikkert veldig sunt, med mange positive virkninger. Problemet er når det blir for mange importerte forskere, som er veldig gode på å forske, men kanskje det er det eneste de er gode på.

Godbolt er født i USA, men kom til Norge som 19-åring. Da lærte han hvor viktig forståelsen av kulturelle koder og god språkkompetanse er for å kunne delta i samfunnet. Han tror betydningen av sosialiseringen av utenlandske forskere er undervurdert.

– Hvis man først og fremst er tilsatt for å forske døgnet rundt, så blir det ingen språklig integrasjon. Uten norsk i bagasjen, er det en rekke ting man ikke kan gjøre. Man kan ikke delta i offentlige diskusjoner, sitte i komiteer, utføre administrative oppgaver eller veilede studenter på norsk, sier han og legger til:

– Hvis det ikke er nødvendig å kunne norsk, så kan man jo bare kjøpe opp forskerplasser i utlandet og betale dem for publiseringer.

Leder oss mot idealet om eliteforskerrollen

Godbolt begynte på lærerskolen på 1980-tallet. Han forteller at forskningen siden den gangen har fått større plass sammenlignet med andre oppgaver. Men i motsetning til i dag, var forskningen den gangen friere. Nå mener han at den frie forskningens rolle hindres, blant annet på grunn av tellekantsystemet. Han viser til New public management, de omdiskuterte styringsprinsippene av offentlig sektor.

– Sytingen jeg kommer med, er et resultat av rollen New public management har fått på offentlige arbeidsplasser. Mekanismene brukes for å pense oss mot idealet om eliteforskerrollen. I dag har man en styringsstruktur med lite valgt ledelse. Forskningen kan kanskje styres mer, mens retten til medbestemmelse reduseres. Tellekantsystemet er en av mekanismene som brukes.

– Kan true den norske arbeidslivsmodellen

Han mener at den skandinaviske velferdsmodellen har tjent landet godt. Men hvis alle institusjoner skal bli ledende på verdensbasis, kan dette true den norske arbeidslivsmodellen, sier han.

– Arbeidslivsmodellen i Norge går ut på retten til familieliv, retten til fritid og retten til å være en samfunnsborger. Dette gjelder alle samfunn, men sosial integrasjon er spesielt viktig i små, sårbare samfunn. I den skandinaviske velferdsmodellen er det rom for å misse her og da. Norge er gode på å gi folk en sjanse til. Vi har en inkluderende arbeidskultur.

– Kan akademikertilværelsen kombineres med familieliv og fritid?

– Jeg tror det, men jeg er ikke sikker på hvordan det blir i framtiden. Tendensen nå går mot å innskrenke muligheten. Hvis man har en politikk der man bare tilsetter den beste forskeren ut fra internasjonale kriterier, og de som scorer høyest på forskning, så får vi en skjevhet.

– Du slår et slag for middelmådighet i norsk forskning?

– Der var jo litt ironisk ment, sier han og viser til sitt eget innlegg.

– Men i dag konkurrerer utdanningsinstitusjonene om å være best i verden, de måles etter en internasjonal målestokk. Det er ikke sånn at vi ikke skal være ledende på enkelte områder, men med tanke på antall innbyggere og arbeidskulturen i Norge, så er ambisjonen høy og urealistisk.