Av Agnetha Thormodsdatter
Publisert 28. september 2023 kl. 10:46
I Det blåøyde riket. Norske tillitspatologier har kulturhistorikeren Nina Witoszek og advokaten Eva Joly satt seg fore å bevise at nordmenn har for stor grad av tillit, og konsekvensene det kan ha. Argumentasjonen bygges opp gjennom bokas seks kapittel, hvert av dem med utgangspunkt i en case. Boka har en tiltagende spenning, hvor det siste kapitlet representerer bokas vendepunkt. Der diskuteres nordmenns og Norges forhold til Russland.
Cappelen Damm, 2023
234 sider
Veil. pris: kr 349
Premisset for boka er at tillit er et samfunnsgode, men om den ikke følges av sunn fornuft og kritisk sans, blir den skadelig. Konsekvensen vil være at vi ikke sørger for å ha et tilstrekkelig forsvar eller en beredskap som ruster oss mot potensielle trusler. I enden av denne argumentasjonen finner vi nordmenns undergang og forfatternes selvtilfredshet.
Boka har to utfordringer: Argumentasjonen er for dårlig underbygd, og tonen de har valgt, står i veien for innholdet. Å lese boka er som å sitte på tiltalebenken i en rettssak, uten mulighet til å forsvare seg. Forfatterne agerer som aktoratet, hvor den nedsettende tonen kun har til hensikt å latterliggjøre den norske, blåøyde tilliten, noe som avsløres allerede i tittelen. Det er synd de ikke utnytter bedre potensialet som ligger i den kunnskapen forfatterne beviselig besitter.
I enden av denne argumentasjonen finner vi nordmenns undergang og forfatternes selvtilfredshet.
For å få fram poenget om at nordmenn ikke har noen kritisk sans, men stoler blindt på alt myndighetene foretar seg, bruker forfatterne uttalelser som at «man (er) fristet til å si at norske borgere lever i en fantasiverden med sin tillit og naivitet». I tillegg sper de på med litterære allusjoner av denne typen: «Norge er et lite land der alle dyrene kjenner hverandre, men mange fra Hakkebakkeskogen har flyttet inn i varmen i kosefjøset.»
Aktoratets svake bevisføring svekker lesernes tillit. Vi møter for eksempel altfor mange kildehenvisninger av denne typen: «Som en av våre informanter – en erfaren diplomat (som foretrekker å forbli anonym) – sa». Det er en grov undervurdering å tenke at leserne lar seg overbevise av anonyme kilder. Men når premisset for boka er at nordmenn er naive og uten evne til kritisk sans, så har kanskje forfatterne tenkt at dette er gangbart?
På bokas mest ufokuserte, altså når den slipper taket i den spydige tonen, er den på sitt beste. Da hviler forfatterne på kunnskapen de har, og stoffet framstår lærerikt og viktig, som her: «I dag har idealistiske interesseorganisasjoner, aktivister og gravejournalister et enestående potensial for å avdekke de tilsynelatende uovervinnelige flernasjonale selskapenes overtredelser og forbrytelser.»
Den belærende og arrogante tonen i boka er til å bli sliten av, og forfatterne mister troverdigheten fordi de ber oss stole på anonyme kilder som forfatterne kjenner. Det minner altfor mye om en form for kameraderi som de sjøl advarer tillitsfulle nordmenn mot. Hvis vi skal lese boka velvillig, kan vi kreditere forfatterne for å ha skrevet en pedagogisk tekst som i praksis viser hvorfor vi bør bruke kritisk sans.
For å vurdere hvor vellykka boka til Witoszek og Joly er, blir det nødvendig å bestemme hva som er bokas hovedformål. Er det å opplyse og avdekke, for å skremme nordmenn ut av tillitsbobla de ifølge forfatterne har lulla seg inn i, så vil jeg si at bokas prosjekt er mislykka. Om formålet med boka er å provosere, så er den svært vellykka.
