Av Julia Loge
Publisert 24. januar 2022 kl. 08:17
– Jeg synes det er helt urimelig hvordan jeg har blitt behandlet, og hva BI har blitt pålagt. Jeg synes det som skjedde er forjævlig, sier professor emeritus ved BI, Petter Gottschalk.
I 2018 ble han klaget inn til Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning (Granskingsutvalget). Bakgrunnen var at Gottschalk jobber med hvitsnippforbrytelser og i 2017 ble han kontaktet om en mulig korrupsjonssak i Grimstad. I det som ble kjent som «helsekjøpsaken» hadde kommunen kjøpt inn helsetjenester direkte, uten konkurranse, for opp mot 100 millioner kroner, som er alvorlige brudd på loven om offentlige anskaffelser.
Gottschalk engasjerte seg, og i året som fulgte samarbeidet han med varslerne og brukte en rekke avisinnlegg og en politianmeldelse for å provosere fram svar. Gottschalk samlet også informasjon, påstander og tilsvar i det han kalte et bokmanus.
To av dem han utfordret henvendte seg til BI. Der ble de avvist fordi BI mente det var en faglig uenighet som skulle løses i det offentlige rom, siden det dreide seg om ytringer i media. Gottschalks hovedinnvending er at han har deltatt i en offentlig debatt i kraft av sin ekspertise og samfunnsengasjement.
– Det var ikke første gang noen har forsøkt å få ledelsen til å slå meg i hodet på grunn av mine frittalende utsagn i media, men BI-ledelsen har vært og er konsistent i sitt forsvar av ytringsfriheten. Derfor har jeg følt meg trygg på ytringsfriheten, inntil det neste skjedde, sier Gottschalk.
– Det gjorde meg svært usikker med hensyn til min egen ytringsfrihet, sier Gottschalk.
Da det i fjor høst ble nedsatt et ekspertutvalg for akademisk ytringsfrihet, kontaktet Gottschalk dem, fordi han mener slike klager og håndteringen i Granskingsutvalget kan brukes som et ledd i å begrense faglig ansattes ytringsfrihet.
Når noen blir klaget på, er det først og fremst institusjonen der de jobber som skal behandle saken. Så da Granskingsutvalget fikk saken, mente de at den også handlet om hvorvidt forskningsdata var samlet inn etter gjeldende normer, og sendte saken tilbake til BI.
Ifølge forskningsetikkloven må institusjonene behandle alle saker som gjelder mulige forskningsetiske brudd, og nå kunne ikke BI avvise den.
Gottschalk mener Granskingsutvalget burde skille mellom anklager om alvorlig uredelighet, som fabrikasjon, forfalskning og plagiat, og mindre alvorlige anklager, som det Gottschalk mener han ble utsatt for.
– Det er deres håndtering jeg synes har vært helt håpløs, sier Gottschalk.
– Men må de ikke undersøke når det kommer klager?
– Jo, men de bør kartlegge først, gradere og gjøre en skjønnsmessig vurdering før de lemper det over på institusjonene. Å bare være postmottak, det synes jeg er for dårlig.
Men Granskingsutvalget har ikke mandat til å gjøre slike vurderinger, forklarer Lene Os Johannessen, som er fungerende sekretariatsleder i Granskingsutvalget.
– Saker som gjelder mulige brudd på anerkjente forskningsetiske normer skal behandles på lokalt nivå først. Derfor lå det ikke til Granskingsutvalgets mandat å gå inn i denne saken og vurdere den, sier hun.
BI har et redelighetsutvalg, men de opprettet et eget, eksternt utvalg, ledet av en jussprofessor, for å håndtere denne saken. Det er Gottschalks andre innvending, for juridisk kompetanse er ikke det samme som granskingskompetanse. Det er få som har spesialkompetanse på gransking utenfor politiets spesialenheter som Økokrim og Kripos, og ingen av de tre i utvalget hadde opplæring i gransking som fag. Gottschalk har skrevet lærebok om gransking og legger vekt på kunnskap om kilder og triangulering av informasjon. I tillegg fryktet han at granskerne skulle si seg fornøyd med å oppnå sannsynlighetsovervekt, uten å kunne bevise noe over rimelig tvil.
– Jeg syntes det var skummelt med tre amatører i denne sammenhengen. Man tror jurister kan granske, men det kan de ikke. Jeg stolte ikke på kompetansen i det hele tatt, sier Gottschalk.
Forskerforum har vært i kontakt med utvalgets leder, men hun ønsker ikke å kommentere.
– Man tror jurister kan granske, men det kan de ikke.
Petter Gottschalk
En tredje, mer omfattende innvending er arbeidsmetoden til utvalget, der Gottschalk kun fikk uttale seg i skriftlige tilsvar.
– Da blir det å gå i skyttergraven. En sak blir ikke opplyst ved brevveksling. Du må snakke med mennesker, de fleste mennesker vil jo gjerne fortelle. Politiet gjør avhør, og granskere intervjuer. BIs utvalg burde intervjuet meg flere ganger.
– Og det gjorde de ikke?
– Nei.
En fjerde kritikk fra Gottschalk er at granskingsutvalg har for mange roller. Han sammenligner det med rettsvesenet, der ulike instanser etterforsker, tar ut tiltale og dømmer. Når en forsker undersøkes for uredelighet, er det samme gruppe som både undersøker saken og avgjør utfallet. Johannessen bekrefter at også det nasjonale granskingsutvalget er organisert slik.
– Det er sånn det er rigget i forskningsetikkloven. Granskingsutvalget opererer på den måten fordi det har mandat til det i loven, bekrefter Johannessen, og legger til at Gottschalks kritikk kan forstås som en kritikk av forskningsetikkloven.
For Gottschalks del oppsto et spørsmål om han hadde forsket og samlet forskningsdata. I løpet at saksgangen innrømmet han at han skulle vært tydeligere på formålet med bokmanuset, og han gikk fra å kalle formen sin aksjonsforskning til å omtale det som kritisk journalistikk.
Det særskilte granskingsutvalget ved BI konkluderte med at Gottschalk på noen punkter hadde utvist diskutabel forskningspraksis, men at han ikke hadde opptrådt vitenskapelig uredelig.
– Jeg foreleser og forsker og livet går videre det altså, sier Gottschalk.
Les også:
