Da krisen kom, fikk Henrik Asheim avkreftet en fordom mot akademia

Da krisen kom, fikk Henrik Asheim avkreftet en fordom mot akademia

Av Julia Loge

Publisert 7. juni 2021

Heller mye som skjer på en gang enn for lite. Sånn har det siste året vært for statsråd Henrik Asheim. Han tror akademia også liker det best slik.

Ingenting ble som planlagt for forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim. 20. januar 2020 overtok han nøklene til Kunnskapsdepartementet fra Iselin Nybø.

Fakta
Hvem: Henrik Asheim, forsknings- og høyere utdanningsminister (for Høyre).

Aktuell med: Stortingsmelding om arbeidsrelevans, stortingsmelding om god styring av universiteter og høyskoler, forslag til endringer i universitets- og høgskoleloven, strategi for forskerrekruttering og karriereveier, fullføringsreform, ny langtidsplan for forskning og høyere utdanning, digitaliseringsstrategi og strategi for desentralisert utdanning.
Forskerforum skrev at han hoppet på et tog i fart, fordi både Nybø og hennes forgjenger, Torbjørn Røe Isaksen, hadde satt i gang prosesser som var langt fra ferdige. Asheim la podkasten sin på hyllen og planla å reise på debatturné og studentmøter. Men etter 51 dager bråbremset toget da universiteter og høyskoler stengte. 14 måneder senere er normalen ennå ikke tilbake, og Forskerforum møter Asheim i en folketom kantine i Kunnskapsdepartementet.

– Det var ikke mye du rakk av vanlig statsrådsvirksomhet før korona kom. Hvordan har det vært?

– Det har vært veldig spesielt. Du går glipp av veldig mye av det som er gøy, nemlig å besøke institusjoner og å snakke med studenter. Det har vært et savn selvfølgelig. Samtidig har den jobben vi gjør, føltes ekstra viktig, fordi vi har hatt en krise som legger mye ansvar på oss som er ansvarlige politikere for mange mennesker. Så det har selvfølgelig vært krevende, men også givende.

Annonse

– Har du hatt gode kort på hånden som studentenes, de unges, minister i kampen om koronakronene og tiltakene?

– Det er en dragkamp om penger; det er det vanlige år, og det er det nå også. Vi har ansvar for ulike grupper og kjemper for de gruppene. Så har hele regjeringen som kollegium vært opptatt av det viktigste: å holde smitten nede. Da må alle gi og ta litt. Og det har vært en dragkamp om tiltak. Mekanismene er litt som i en regjering ellers, det er bare at vi har hatt et overordnet mål hele veien, at vi må holde smitten nede.

– Men å være minister handler ikke bare om å holde smitten nede. Da du ble minister, var mye politikk under utarbeiding i departementet. Hva er det viktigste du har gjort disse tre semestrene?

– Det er vanskelig å si én ting. Jeg så til og med at UiO-rektor Svein Stølen mente at det var for mange ting som skjedde på én gang, og jeg kan forstå det. Men det å se styringspolitikken i sammenheng med arbeidsrelevansmeldingen, de strategiene vi har, og arbeidet med endringer i universitets- og høyskoleloven er også en mulighet for sektoren til å kunne gi innspill litt i sammenheng. Nå har vi også måttet disiplinere oss litt. Hvis vi i styringsmeldingen mener at vi skal detaljstyre mindre, kan vi ikke legge opp til detaljstyring gjennom andre prosesser.

– Denne våren har det kommet ti forslag, strategier og utredninger fra dere til høyere utdanning og forskning. Hvorfor så mye på en gang?

– Det har med det politiske hjulet å gjøre. Det første året jeg var her, brukte vi mye tid på å utvikle disse strategiene og meldingene, og så blir det lagt frem litt samtidig. Det er ikke sånn at sektoren ser dette for første gang nå. Vi har hatt massevis av møter og fått innspill. Nå er det Stortinget som ber om tilbakemelding. Og så nærmer det seg et valg, og vi skal forsøke å få fremmet mest mulig av politikken før det valget.

– Men selv om dere vil fremme mest mulig politikk før valget, har det også blitt påpekt at det er få faktiske tiltak …

– Fra opposisjonen, ja! De driver også valgkamp, skjønner du, så det er ikke så rart.

– Ja, men også Curt Rice, rektoren ved Oslomet, har skrevet at lite fra utvalgets forslag til ny lov ble med over i regjeringens lovforslag.

– Det er litt rart, for på den ene siden føler jeg at rektorene kritiserer det vi foreslår, og på den andre siden kritiserer de at vi ikke foreslår ting som de kanskje ville hatt. Det jeg står i mest nå, er diskusjonen om to sensorer, som vi tar med fra Aune-utvalget, og som jeg forstår at det kan være mange forskjellige meninger om. Men jeg mener, helt ærlig, at de meldingene vi har lagt fram, har klart å svare på noen av de tingene som vi sa vi skulle svare på da vi varslet dem. Noe jeg har brukt ganske mye tid på, er at de tiltakene vi faktisk kommer med, skal være gjenkjennelige for den retorikken vi bruker, for eksempel i styringspolitikken. Så sånn sett mener jeg at vi har mange konkrete forslag. Men det jeg kjenner godt til fra da jeg selv satt på Stortinget, er at vi lurer på hvorfor det ikke følger med penger. Men du bevilger ikke penger i en stortingsmelding, den peker ut en retning, og så er det budsjettene som følger opp det Stortinget vedtar.

– Men i forslaget om to sensorer sies det jo klart at dette skal institusjonene få til uten ekstra penger.

– Jeg synes det er rart med den diskusjonen, fordi UH-sektoren har større frihet enn de fleste sektorer, de får svære overføringer som er ganske lite bundet opp. Så skjønner jeg at de også har mye å bruke penger på, men vi legger ikke politiske føringer på de pengene på samme måten. Enten så etterlyser man at politikere i større grad sier «her er ti millioner til å gjøre dette» og bestemmer over budsjettene, eller må vi kunne si noe om hvordan vi ønsker å gjøre det, men gi institusjonene ganske frie rammer til å prioritere sine penger for å oppnå målene. Jeg tror heller på å gi ganske store grunnbevilgninger, og så må de prioritere pengene.

– Da er det jo noe som må prioriteres vekk?

– Men det er det jo alltid! Det gjelder alle, man må alltid prioritere. Det som ikke har fått så mye oppmerksomhet, er studentaspektet. Det handler om å gi en så grundig og god vurdering som mulig av det arbeidet du har lagt ned som student. Og det mener jeg er viktig.

– Ja, her mener jo studentene og rektorene helt forskjellige ting. Er dette en «sektor» med ekstra mye motstand mot endring?

– Jeg skjønner spørsmålet ditt, men jeg vil ikke si motstand. Men noe av det som jeg liker med denne sektoren, er at folk ikke står med lua i hånden og sier tusen takk – det er sterke meninger. Rektorer, professorer og ansatte skriver kronikker, og de angriper hverandre fra samme institusjon. Det er noe av det som er gøy med å jobbe med denne sektoren, for det utfordrer deg som statsråd. Jeg har aldri på disse 16 månedene lurt på hva en rektor mener om det jeg foreslår. De er ganske tydelige, og det synes jeg er veldig bra. Har vi autonomi, så må jeg som fagstatsråd tåle kritikk.

– Er det noe som har overrasket deg?

– Dette kan jo høres litt slemt ut, men jeg har blitt overrasket hvor fleksible og effektive universitetene og høyskolene var til å ta den ballen da krisen kom. Det må jeg helt ærlig si, for jeg tror det er en fordom mange har, at akademia går litt sakte, men faktum er at da krisen rammet, så ble det gjort ekstremt mye bra. Det har ikke vært ideelt verken å studere eller jobbe i sektoren det siste året, men du, å du hva vi har fått til. Det er ikke minst de ansattes ære, de har kastet seg rundt, og det har imponert meg veldig.

Les også: