For enhver som har sett en del teater, men som sjelden leser om teatret, er dette interessant lesestoff.
LUKK

Lars Harald Maagerø - Teaterhistorie

For enhver som har sett en del teater, men som sjelden leser om teatret, er dette interessant lesestoff.

Av Aasne Jordheim

Publisert 18. november 2022

Historien om vestlig teater er effektivt og godt fortalt, men hvorfor må den utstyres med barnesikring?

I et rom fullt av folk står en kvinne urørlig. Ved siden av henne ligger det diverse ting: en fjær, en saks, en ladd pistol. Kvinnen, som heter Marina Abramović, skal stå der i seks timer, forteller assistenten hennes, men så får ikke publikum vite mer. Etter en stund griper noen fatt i fjæra og kiler kvinnen; andre tar saksa, og snart står kvinnen der helt naken. Urørligheten provoserer. Hva med pistolen? Jo, til slutt må assistenten gripe inn når en fra publikum setter den mot kvinnens hode.

Vi leser om denne scenen i boka Teaterhistorie, skrevet av teaterviter Lars Harald Maagerø. Her åpner hvert kapittel med en scene betegnende for kapittelets tema, og gjennom dette grepet får leseren anledning til å være med inn i handlingen, og også inn i andre tider og kulturer. Det er et godt grep. Ja, det er spennende med disse korte skissene, som kan bli rystende også, sånn som med eksempelet over. Der får vi slengt i fleisen hvor krakilsk det går an å bli når man ikke hele tiden får en respons på egen tilstedeværelse. Vi makter det ikke, ser det ut som, og er det fordi vi mangler en indre identitet? Det går det an å reflektere over. Ja, men burde vi kanskje blitt advart om det rystende på forhånd? Her er i hvert fall en advarsel: Vi kommer tilbake til det spørsmålet.

Annonse

Lars Harald Maagerø

Teaterhistorie. Vestens teater gjennom tidene

Universitetsforlaget, 2022

232 sider

Veil. pris: kr 379

Vi følger historiens gang i boka, og det er Vestens teaterhistorie det handler om. Når begynner man da? Ikke med antikken, slik jeg hadde tenkt, men et sted i Spania for 35 000 år siden, og da skal vi inn i en hule, liksom få en hulelignelse. Men så kommer antikken, og etter det går det slag i slag, med kjente merkelapper som middelalder, renessanse, romantikk og realisme. Boka skrives ut fra noen få, men basale kjennetegn ved de forskjellige epokene og teaterformene. I korte riss skildres sammenhengen mellom de historiske forholdene og kunstens responser. Det gjøres effektivt og oversiktlig, og det er hele veien lettlest. For enhver som har sett en del teater, men som sjelden leser om teatret, er dette interessant lesestoff. Det er en innføringsbok mange kan ha glede av.

Forfatteren peker tydelig på den historiske utviklingen. Han viser hva som til enhver tid er nytt, for eksempel hvordan moralspillene i middelalderen legger grunnlaget for mer sekulære teatre i renessansen (byr på underholdning), hvordan teatret får en samfunnskritisk funksjon gjennom commedia dell’arte, og hvordan ideen om den fjerde veggen gjør at det skapes en usynlig mur mellom skuespillere og publikum (som brytes i eksempelet innledningsvis). Og selvsagt følger vi utviklingen i tankene omkring skuespillerstil – skal replikkene utsies deklamatorisk eller ved å leve seg inn i karakterens følelser? Og hvordan skal kroppen brukes?

Hopp over avsnittet Teater i samfunn, men les resten av boka, og etter det tenker jeg det dukker opp en lyst til å gå på teater.

Forfatteren har hele veien et utenfrablikk. Det er dette som skaper enkelheten og oversikten, men innimellom balanserer teksten på kanten mot det banale. «Det var ekte mennesker og ekte liv som skulle vises på scenen», blir vi fortalt i forbindelse med naturalismen. Først mot slutten, når vi har kommet frem til vår tid, glipper utenfrablikket noe. Nå blir det «vanskeligere og vanskeligere å definere teaterlandskapet», skriver Maagerø (men presenterer det like fullt gjennom ti punkter). Verden er blitt stor og mangfoldig, og som svar på det fremstår nå teatret som et «komplekst fenomen».

Maagerø understreker teatrets plass i samfunnet, og dermed understreker han også ansvaret: «Teatret er en inngripen i menneskers liv». Men hvor langt skal man gå i å være ansvarlig? Det spørsmålet gjelder naturligvis også for en som skriver bøker, og kanskje særlig slike som også er rettet mot unge studenter. Maagerø advarer innledningsvis om «praksiser og holdninger som er uforståelige eller til og med støtende eller forkastelige ut fra verdiene som ligger til grunn for vår forståelse av verden». Han varsler om at kvinneroller før 1600-tallet ble spilt av menn, og forteller om eksempler på antisemittisme og rasisme. Vi må derfor være kritiske, sier han så, men sier ingenting om at historien kanskje også har en del å lære oss, slik vi også kan av holdninger vesensforskjellige fra våre egne. Jeg reagerer på dette fordi det blir banalt, og fordi det blir så viktig å forklare seg i forkant, slik at ingenting et lite øyeblikk skal kunne oppleves vanskelig eller uforståelig. Virker det paternalistisk? Ja, som om han ikke stoler på sine lesere. Og når vi så kommer til det misogyne, blir det veldig godt forklart og derfor lite å la seg støte av. Abramović-eksemplet nevnt i starten er mye heftigere. Så hopp over avsnittet Teater i samfunn, men les resten av boka, og etter det tenker jeg det dukker opp en lyst til å gå på teater – nettopp fordi det kan virke inngripende.

Les også: