Av Kjetil Vikene
Publisert 7. september 2015 kl. 11:47
Boken presenterer funn fra forskningsprosjektet «Kvalitet og samspill. Universitets- og høgskolesektoren og samfunnet». Prosjektet er finansiert av Kunnskapsdepartementet og gjennomført ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU), hvor bokens redaktør, forskningsleder Nicoline Frølich, og de andre bidragsyterne er tilknyttet. Datagrunnlaget er svar på ulike spørreskjema, fra vel 28 000 vitenskapelig ansatte og studenter ved universiteter og høgskoler, og det handler om deres praksiser: Hvordan forholder de som faktisk jobber og studerer ved institusjonene, seg til kunnskapspolitiske mål og utdanningspolitiske ideer om internasjonalisering, innovasjon, samfunnsrelevans og høyere kvalitet i forskning og undervisning?
Boken har altså et innenfra-og-ut perspektiv, og derfor er det også med en forventning om å få en beskrivelse av terrenget slik det faktisk er jeg starter lesningen. Boken er delt inn i tolv kapitler fordelt på tre hoveddeler med selvforklarende titler: «Utdanning», «Forskning» og «Samspill sett fra innsiden». Jeg leser med interesse om blant annet demokratiseringen av kvalitetsbegrepet (større fokus på resultater og nytte); studentenes oppfattelse av utdannelse og undervisning (studentene blir mer fornøyde jo høyere de kommer på utdanningsstigen, allmennlærerstudentene og ingeniørstudentene skiller seg klart ut som de som er minst fornøyde med utdanningen sin); i hvor stor grad studentene involveres i forskning og utviklingsarbeid (mest i teknologi- og naturfag, minst i humaniora); betydningen av forskergrupper (som er bra for deltakernes forskning, men som ofte er en organisatorisk cowboy som rir på tvers av andre strukturer); samspill med samfunnet og bedriftene utenfor institusjonene (som er størst i de store olje/gass og maritime næringene) – og mye mer. Boken rommer ingen store overraskelser, men det forringer ikke verdien av arbeidet: Det er interessant å se dette gjennom de ansattes og studentenes egne svar.
Noen funn gir likevel grunn til ettertanke: Det er for eksempel et påtakelig sprik mellom studentenes og de vitenskapelig ansattes vurdering av kvaliteten på tilbakemeldinger og veiledning. Og når nesten 30 prosent av de vitenskapelig ansatte oppgir at de verken holder på med grunnforskning eller anvendt forskning, lurer jeg, som bokens forfattere, på hva de da holder på med?
Det mest oppløftende eller nedslående, alt etter hvilket perspektiv man har, er likevel å se hvor robuste institusjonene er: De humboldtske forskningsidealene om fri og uavhengig forskning synes fremdeles å være rettesnoren, upåvirket av om finansieringskilden er privat eller offentlig: Forskerne har fremdeles en stor grad av autonomi, upåvirket av reformer og politiske målstyring, og Forskningsrådet er fremdeles den største garantisten for grunnforskning, til tross for beskyldninger om det motsatte.
Boken er god. Men kanskje mangler den også noe? Sammenslåinger i sektoren, og den uroen man kan ane blant forskerne om at dette vil gi mer administrasjon og mindre forskning, gjør at jeg savner betenkninger om utvikling og endring i de administrative strukturene: Er det ikke nettopp her, i den administrative praksis, at nye politiske føringer først viser seg?
