Hvert år deltar mange forskere på FNs klimatoppmøte. Men tilgangen til forhandlinger har blitt innskrenket.

Hvert år deltar mange forskere på FNs klimatoppmøte. Men tilgangen til forhandlinger har blitt innskrenket.

Av Lina Christensen

Publisert 1. november 2021

Klimatoppmøtet i Glasgow, er Solveig Aamodts andre toppmøte: – Noen er der for å forske, som meg. Andre er der for å få nettverk, både til informanter og til andre forskere.

– Det er en boble, sier Solveig Aamodt, seniorforsker ved Cicero.

– Alle går rundt og tenker at det er her de sentrale spørsmålene i global politikk diskuteres. Du blir revet med av stemningen.

Annonse

Aamodt skal delta på FNs klimatoppmøte i Glasgow i Skottland som pågår fram til 12. november. Der skal hun være i fem dager. Til vanlig leder hun et forskningsprosjekt om indisk klimapolitikk.

– Jeg skal i hovedsak observere Indias rolle. Da vil jeg se på hvilke saker som blir viktige, hvordan India stiller seg i disse sakene, og om de kommer med noen spesielle annonseringer og mål.

Hun deltok også på klimatoppmøtet i Bonn i 2017.

– Noen er der for å forske, som meg. Andre er der for å få nettverk, både til informanter og til andre forskere.

Vaksinekrøll

Steffen Kallbekken, som er forskningsleder ved Cicero, har vært på ni klimatoppmøter. Men ikke i år:

– På det tidspunktet jeg måtte bestemme meg for å reise eller ikke godtok de ikke min kombinasjon av Pfizer og Moderna-vaksinen.

Forskere deltar primært som observatør, forteller han.

– Da kan man få tilgang til noen av forhandlingsmøtene, men langt fra alle. Forskere kan overvære hvordan prosessene foregår, hva slags temaer som vektlegges, og rollene til ulike land.

Men forskere og andre observatører får ikke lenger like lett tilgang til forhandlingene:

– På møtet i Durban i 2011 for eksempel, så var det god tilgang til forhandslingsrommene. Man kunne høre hva land sa i de ulike spørsmålene. Så har det gradvis blitt strammet inn. Hvis ett land ikke ønsker observatører, så blir alle observatørene kastet ut, sier Kallbekken.

Forhandlinger på bakrommet

Solveig Aamodt forklarer:

– Jeg har vært med på forhandlinger når det har vært åpent. Mitt inntrykk er at flere og flere forhandlingsrom blir lukket for observatører. Jo mer politisk sensitivt det er, jo oftere blir det forhandlet på bakrommet. Det er mye som ikke er åpent, sammenlignet med for noen år siden, da klima var mindre på agendaen, sier hun.

Men det er også mye annet som skjer. Mange forskere er der for å delta på såkalte side events, det vil si foredrag og arrangementer som skjer parallelt med forhandlingene.

– Der er det gode muligheter for å legge fram funn fra egen forskning, sier Kallbekken.

Forskere i delegasjonene til EU-land

En tredje kategori er forskere som brukes som eksperter i de nasjonale delegasjonene, for eksempel for å bidra med ekspertise i tekniske spørsmål om bokføringsregler og rapportering. Etter at Parisavtalen kom på plass i 2015, har færre forskere deltatt i delegasjonene, forteller Kallbekken.

Steffen Kallbekken, forskningsleder ved Cicero. Foto: Erik Norrud

– Fram til Paristoppmøtet, jobbet forskere tett med blant annet de norske forhandlerne. Da skulle vi utforme en ny avtale, med nye globale mål, og mange forskningsmiljøer jobbet tett med dette i mange år. Nå er vi i en fase med mer tekniske spørsmål, med utforming og oppfølging. Nå er det mer diplomater, og færre forskere. Det tenker jeg også er naturlig.

Solveig Aamodt legger til:

– Det finnes en del forskere som er del av delegasjoner, men ikke fra Norge. Det er for eksempel en del forskere i delegasjonene til EU-landene.

Viktig å ha med vitenskapelig forståelse inn i forhandlingene

Kallbekken mener det er viktig med bidrag fra forskere.

– Ja, hele grunnlaget for å håndtere klimaproblemet er den vitenskapelige forståelsen av det, og hva man kan gjøre for å løse det. Det er viktig å ha med denne forståelsen inn i forhandlingen, slik at vi ikke ender opp med avtaler og regelverk med svake regler eller smutthull, sier han og nevner prinsippet om byrdefordeling, altså fordelingen av kostnadene mellom land, som noe norske forskere har jobbet med.

Men det går også andre veien: Forskere kan ta med de de har lært fra klimatoppmøtene inn i samfunnsdebatten hjemme. Kallbekken viser til en debatt som pågikk i vinter om hvorvidt Norge skal regne med opptak i skog for å nå klimamålene.

– I aktuelle, politiske spørsmål, så er det veldig nyttig å ha dybdeforståelsen om hva som ble bestemt og hva som var intensjonen med det, sier han.

Skal levere oppdaterte klimamål

Så hva blir de viktigste sakene i år?

– På selve forhandlingsmøtene, så er det å bli enig om reglene for markedsmekanismer, i praksis kvotehandel. Det vil si hvordan man kan sikre at land kan betale for utslippskutt i andre land, men på en måte som ivaretar globale utslippskutt, sier Kallbekken.

Under Parisavtalen skal alle land ha egne nasjonale klimaplaner, som skal oppdateres hvert femte år.

– Det er første gang alle land skal levere nye mål. Det er ikke alle land som har gjort det. Det blir spennende hvilke land som gjør det i løpet av toppmøtet, sier Aamodt.

Les også: