Av Lorenz Khazaleh, sosialantropolog, for tiden lærer i Tyskland
Publisert 22. desember 2023 kl. 12:37
Det er bra å kunne norsk i Tyskland. Hvis du kan norsk, får du vite saker og ting den gjengse tysker aldri hører om. At for eksempel ikke bare israelerne, men også palestinerne, er mennesker med navn som lider under krigen. På norsk får israelske maktmennesker kritiske spørsmål fra journalister. Journalister og forskere får lov til å bruke ord som «okkupasjon», «apartheid» og «folkemord» i forbindelse med Israel, og de diskuterer ulike posisjoner uten frykt for å bli kansellert. Ingen risikerer konfrontasjoner med politiet når de går i demonstrasjonstog, bruker palestinaskjerf og roper «våpenhvile nå!».
Med norskkunnskapene mine fortsatt i noenlunde god behold slettet jeg de tyske nyhetsappene på telefonen og startet morgenen med nyheter på norsk isteden. Nå blir jeg kanskje kvitt hodepinen som har plaget meg siden Hamas overfalt Israel 7. oktober og Israel svarte med en brutal krig. Hodepinen min som kommer av frykten for hvor Tyskland er på vei.
På grunn av Tysklands holocaust mot jødene har landet selvfølgelig et spesielt ansvar for Israel. «Aldri mer» betyr solidaritet med staten Israel og jøder i alminnelighet. Kritikk av israelsk politikk blir avvist som uttrykk for antisemittisme. Jeg ble sjokkert over at både konservative og progressive medier følger denne offisielle linjen: Å lese tyske nyheter om Israels krig mot palestinerne er som å lese russiske nyheter om Russlands krig mot Ukraina.
Hvis du kan norsk, får du vite saker og ting den gjengse tysker aldri hører om.
Forskerne som har ytret seg på tysk, har vært like lydige. Selveste Jürgen Habermas, Tysklands mest kjente filosof, er ikke noe unntak. Selv etter en måneds krigføring og ti tusen drepte palestinere uttrykte han sin støtte til Israel og skrev at Israels krig er legitim. En av mine fagfeller, antropologiprofessor Susanne Schröter, gikk enda lenger. I intervjuer og innlegg sauset hun sammen Israel-støtten med tirader om «muslimenes jødehat», Tysklands «mislykkede innvandringspolitikk» og «antisemittismen» i postkoloniale teorier. Postkoloniale studier deler nemlig, ifølge henne, verden inn i onde vestlige overgripere og ikke-vestlige ofre, blant annet muslimer. Derfor finnes det en allianse mellom «postkolonialt indoktrinerte akademikere» og islamister! Schröter er leder av et stort forskningssenter om «Global islam» ved Universitetet i Frankfurt og en av de mest etterspurte «islamekspertene» i tyske medier.
Forskere med avvikende synspunkter er tause eller holder en lav profil. Den offisielle uttalelsen til den tyske antropologiforeningen er forholdsvis modig: De uttrykker sin solidaritet både med israelerne og med palestinerne. Samtidig advarer de mot den økende antimuslimske rasismen i Tyskland. For å få tak i mer opposisjonelle stemmer på tysk må man søke seg fram til nisjenettsteder som nettmagasinene Qantara.de og Geschichte der Gegenwart. Der diskuterer forskere, blant dem mange jøder, en ny kosmopolitisk minnepolitikk. Burde ikke «aldri mer» bety aldri mer rasisme, aldri mer krig og folkemord, uansett hvem det gjelder? Bør ikke tyskernes solidaritet gjelde alle mennesker på kloden?
Hvor er Tyskland på vei, lurer jeg på i disse mørke desemberdagene, når pro-palestinske stemmer blir kriminalisert, når rettighetene dine (oppholdstillatelse, tilgang til tysk statsborgerskap) nå kan bli avhengig av din mening om Israel? Når man samtidig tar i betraktning at høyreekstreme, rasistiske Alternative für Deutschland er blitt Tysklands nest største parti? Nesten alle bekjente med internasjonal bakgrunn – muslimer eller ikke – har sagt noe lignende til meg i det siste. At de verken føler seg trygge, velkomne eller hjemme i Tyskland lenger. Mediene har også begynt å skrive om den nye fremmedgjøringen. Men ikke på tysk.
