Av Stig Eriksen, førstelektor ved Høgskolen i Innlandet, Katja Hakel, førstelektor ved NTNU og Yngve Nordkvelle, professor ved Høgskolen i Innlandet
Publisert 1. august 2023 kl. 14:04
Per i dag er det om lag 1000 personer i førstelektorstilling i Norge, og omkring 3800 høgskole- og universitetslektorer som teoretisk kan aspirere til opprykk. Om vi går ut ifra tall i Smith, Hakel og Skjeldestads (2020) undersøkelse fra NTNU, er kanskje innpå 2000 av lektorene interessert i denne karriereveien. En annen undersøkelse, fra Eriksen og Nordkvelle (2020), viste at kun ti norske læresteder tilbyr støtte til dem som søker førstelektor–dosent-veien. Støtten varierer fra program med kurs og aktiv oppfølging til tildeling av stipend for en individualisert karriereutvikling. Internasjonalt brukes begrepet «academic citizens» eller «academic artisans» for å beskrive kompetansen til dem som primært underviser.
De er usynliggjort i tellekantregimer rundt omkring i verden, men er de som ofte får ansvar for at virksomheten skal «gå rundt». Virksomhetsfeltene til førstelektorkandidatene innebærer både å være en god veileder, underviser, mentor, tilbakemelder, emne- og faggruppeadministrator, kollegial og sosial støttespiller og å holde tett kontakt med den profesjonen eller det arbeidsfeltet man utdanner for. De hører til akademias gruppe av håndverkere.
I vårt forskningsprosjekt Kvalifisering til førstelektor – en analyse av søkeres og komiteers forståelse og praktisering av opprykkskriteriene (2023) undersøkte vi 31 søknader og vurderinger av søknader på stilling eller opprykk til førstelektor fra et tilfeldig utvalg ved læresteder med flere enn 20 førstelektorer, ifølge Database for statistikk om høyere utdanning (DBH). I vår undersøkelse så vi på hvordan kriteriene ble tolket og anvendt hos søkerne og komiteene som vurderte dem. Vi så et klart mønster i at kriterier fra forskrift om ansettelse og opprykk § 1-5 dominerte i vurderingene. Samtidig ble Universitets- og høgskolerådets (UHR) Veiledende retningslinjer (2006) og Veiledning for deg som vil søke (2007), som utdyper førstelektorenes kompetanse i forhold til forskriftens kriterier, i stor grad neglisjert.
Kun halvparten av søkerne bygger opp sin søknad ved å svare på forskriftens kriterier, som oftest med korte henvisninger i form av en punktliste. De fleste søkere og vurderingskomiteer lager sin egen struktur, som ikke gjenspeiler kriteriene. Dette bidrar til at forskriftens kriterium § 1-5 (1) «Omfattende FoU-arbeid» (forsknings- og utviklingsarbeid, red.anm.) og § 1-5 (3) «Spesielle kvalifikasjoner» får innramminger som med god grunn blandes sammen. En mulig tolkning er at søkerne skal ha en FoU-produksjon som er på ph.d.-nivå og -omfang, og i tillegg dokumentere betydelig mer i form av spesielle kvalifikasjoner. Når så mange velger ikke å legge seg tett på forskriftens struktur, indikerer det at den i grunnen passer dårlig for å framstille førstelektorens kompetanseprofil. Ett mål på usikkerheten i kompetanseframstillingen er at lengden på søkertekstene varierte fra 900 til 21 000 ord, mens komitévurderingene varierte fra 360 til 10 500 ord. Vurderingene for stillingene var betydelig kortere enn opprykksvurderingene.
Arbeider som søkerne leverte som dokumentasjon, ble kommentert først og fremst dersom de var presentert i de vitenskapelige sjangrene man forventer til en ph.d. Rapporter fra utviklingsarbeid, studierevisjoner og utredninger ble i mindre grad gitt en vurdering. Heller ikke en «overbyggende tekst» med refleksjoner over personlig og faglig utvikling, slik den ble anbefalt i UHRs retningslinjer, ble synderlig kommentert i vurderingene. Mye tyder på at UHRs veiledninger i liten grad anvendes i søkernes framstillinger, og at vurderingskomiteene finner at sammenligningen med ph.d.-en for vurdering av omfang og nivå er lettest å gripe tak i.
På mange måter virker forskriften og UHRs veiledninger som to bein i ulike virkelighetsforståelser av hva akademisk arbeid består av. Selv om UHRs tekst legger seg tett på momenter fra Frascati-manualen (2015) om originalitet, metodisk grundighet og høyt refleksjonsnivå i forskningsarbeid og eksperimentelt utviklingsarbeid, med vekt på å synliggjøre virkninger av søkeres bidrag for fagfeltet, inneholder veiledningene også formuleringer som hører til praksisfeltets gråsoner.
«Erfaringsbasert kunnskap», «taus kunnskap», «handlingskompetanse» og «reflektert praksis» er begreper som krever avansert tenkning og mot til å dokumentere i det konvensjonelle ph.d.-språkets drakt. Førstelektorer får sin kompetanse når de er 55 år gamle, i gjennomsnitt. Det betyr at kompetansen krever lengre tid å utvikle og bygger på en annen klokskap enn hos unge kolleger, som oftest går fra master til en doktorgradsskole med tett veiledning i mer eller mindre definerte forskergrupper.
Kritikken fra myndighetene mot førstelektorstillingen, slik den kommer til uttrykk både i Meld. St. 16 (2016–2017), i Underdalutvalget (2019) og i Husebekkutvalget (2021), dreier seg om at kriteriene er utydelige, praktiseres ulikt og har en faglig profil som er lite aktet utenlands. To forslag kom ut av det: Underdalutvalget foreslo at førstelektoren skulle erstattes med en profesjonsdoktorgrad. Husebekkutvalget tolket høringsuttalelsene slik at dette var uaktuelt, og ville fase ut hele karriereveien. Det høringsuttalelsene faktisk uttrykte, var en grundigere redegjørelse for forslaget fordi man, i likhet med Vøllestadutvalget (2012), visste for lite om den.
UHRs styreleder, Sunniva Whittaker, uttalte på dosentkonferansen ved Universitetet i Agder i mars 2023 at en ny forskrift om ansettelse og opprykk sendes ut på høring sommeren 2023. Førstelektorstillingen og dosentstillingen forutsettes beholdt, mens institusjonene i fellesskap vil få ansvaret for å spesifisere kriteriene for de enkelte stillingstypene. Dersom referansen til ph.d.-graden blir beholdt for førstelektorkompetansen, bør den presiseres betydelig for å inkludere UHRs tolkning av hva forskning på egen praksis og profesjon innebærer.
Ut fra vår undersøkelse ser vi at den kombinerte profesjonaliteten man utvikler fra arbeid som universitets- og høgskolelektor, krever en langt mer presis og ryddig beskrivelse som i grunnen tilsvarer en profesjonsdoktorgrad.
I Storbritannia krever profesjonsdoktorgraden at kandidaten forsker på sin yrkesutførelse, med mål om å utvikle praksisen i faget. Målsettingen for FoU-arbeidet er å starte med et vanskelig problem («wicked problem») og å avklare betingelser og tiltak for løsninger som kan skape kunnskap og yte hjelp til andre. Doktorandene har en allerede etablert praksis å vise til og planlegger å fortsette i yrket etter oppnådd doktorgrad. Kandidaten leser bredt og transdisiplinært ettersom problemets natur avgjør relevansen av teori, og får en bred kunnskapsbasis som kan appliseres på andre problemer. Dette er essensen i hva forskning på egen profesjonsutøvelse består i. Støkkenutvalget (2009) pekte på at førstelektorens kompetanseprofil nettopp var av denne typen. Kontrasten til en konvensjonell ph.d. er at kandidaten tar utgangspunkt i kjent kunnskap fra praksis og søker etter kunnskapshull for å utvikle seg som profesjonell forsker. Kandidaten starter som novise og utvikler seg i forskerfaget, der man sosialiseres til fagkulturen og forskerpraksisen.
Framveksten av profesjonsdoktorgrader i USA, Australia og Storbritannia skyldes misnøyen med ph.d.-graden slik den er beskrevet over. Profesjonsdoktorgraden har et solid kunnskapsteoretisk og forskningsmetodisk fundament som hviler på en rekke tilstøtende vitenskapsfilosofiske tradisjoner. Den tilbys av alle Ivy-League-institusjoner i USA og så godt som alle universitet i Storbritannia, også Oxford og Cambridge.
I Norge har studier av relasjonen mellom praksis og teori preget arbeidslivsstudier, samfunnsvitenskap og pedagogikk, kunstfag og kreative studier siden 1960-tallet. I universitets- og høgskolepedagogikken er koblingen mellom teori og praksis dominerende i pedagogiske utviklingsprogram, gjennom begrep som praksisteori, didaktisk relasjonsmodell, kollegabasert veiledning eller vurdering for læring, som alle bygger på det som kalles «the practice turn». De som søker førstelektorstatus, hører hjemme i helt ulike disipliner og profesjonsfag, men bindes sammen i sine ønsker om å utvikle undervisning og utdanning slik at studentene får større sjanse til å lykkes i sin framtidige yrkesutøvelse og i egne liv.
Underdalutvalget var på trygg grunn da de foreslo at førstelektorsøkere burde få tilbud om å komme inn i akademias gode selskap med en profesjonsdoktorgrad. Det vil gi dem langt større trygghet og visshet om verdien av deres arbeid i høyere utdanning og styrke kvaliteten på undervisningen. I lys av vår undersøkelse kreves det uansett en langt klarere framstilling av stillingstypens kompetanse i den prosessen vi står overfor.
