Av John Peter Collett, professor i historie ved Universitetet i Oslo
Publisert 14. mai 2019 kl. 14:16
I
Forskerforum nr. 1/2019 fortalte den klassiske filologen Thea Selliaas Thorsen
interessant og inspirerende om Trondheims lange lærdomstradisjoner, fra erkebispesetet
til dagens NTNU. Det er en arv som vi må håpe at NTNU vil ta vare på og søke å
leve opp til. Men det er en liten setning i intervjuet som jeg må kommentere:
Hun sier at vi må huske på at universitetet som ble grunnlagt i Christiania,
var «et provinsuniversitet».
Dette er ikke dekkende for ambisjonene som lå bak opprettelsen av det første norske universitetet. Kampen for et eget universitet hadde vært en hovedsak for norske patrioter gjennom siste halvdel av 1700-tallet. I sluttfasen ble saken ført frem til seier av det landsomfattende Kongelige Selskap for Norges Vel (stiftet 1809). Ønsket om et universitet var en sak som nasjonen kunne samle seg om i full åpenhet, innenfor eneveldet som ellers ikke så med blide øyne på at undersåttene drev politikk, og aller minst nasjonal separatistisk aktivisme. Det endte med et knusende nederlag for kongen i København, drevet frem av effektiv organisering i Norge og godt hjulpet av Napoleonskrigene, som gjorde alle fyrster utrygge på sine troner og fikk Frederik 6 til å gå med på nordmennenes krav.
Da Universitas Regia Fredriciana åpnet i 1813, hadde Norge fått et sentralt samlingspunkt for kulturell selvstendighet fra Danmark, slik nordmennene hadde ønsket og kongen fryktet.
Men ambisjonene sluttet ikke der. Både i Norge og Danmark var det store forventninger til hva det nye universitetet skulle kunne få til. Planene som ble lagt, tok sikte på å gjennomføre faglige og pedagogiske reformer som det lenge hadde vist seg nytteløst å få til i København. Det skulle bli plass til naturvitenskap og økonomi, som kunne bidra til innovasjon og vekst. Professorene skulle få høyere lønn og bedre arbeidsforhold, og biblioteket ville bli rekordstort for et nytt universitet. Universitetsbygningene skulle bli de mest moderne i Europa.
Hvordan skulle alt dette la seg realisere? I 1811 så man ikke på Norge som noe fattig land. Den norske trelasten ble solgt på verdensmarkedet til skyhøye priser, drevet opp av krigskonjunkturen – ikke ulikt oljen i våre dager. Den landsomfattende innsamlingen til universitetet i regi av Norges Vel hadde innbragt en sum som kanskje er den største som noen gang er kommet inn ved en innsamlingsaksjon i Norge. Det var denne innsamlingen som avgjorde saken. Med pengene på bordet kunne kongen ikke godt si nei.
Og hvor skulle universitetet ligge? Niels Treschow, universitetets første professor, fikk gjennomslag for sitt syn: Universitetet måtte ligge det sted som «tillige er den fælles Regierings, den finere Levemaades og i en vis Henseende endog Fordannelsens Hovedsæde, kort i Landets Hovedstad, Christiania», skrev han i 1811. Det måtte nettopp ikke legges i provinsen, for å fungere etter hensikten.
Tre år senere ble Christiania hovedstad i et selvstendig Norge, med universitetet som en viktig institusjon for nasjonal selvstendighet innenfor unionen med Sverige. Men nesten ingen av de store planene lot seg realisere. Hyperinflasjon spiste opp de innsamlede pengene, statskassen var bunnskrapt og trelasten uselgelig. Det var som om vi i dag skulle oppleve at oljen plutselig ble verdiløs.
