Universitetet i Agder: «Feilslått behandling av klagesak»

Universitetet i Agder: «Feilslått behandling av klagesak»

Av Ola Tjørhom, professor dr. theol.

Publisert 24. juni 2021

Teologiprofessor Ola Tjørhom ble klaget inn for Granskningsutvalget for en kronikk. Nå kommer han med sterk kritikk av hvordan Universitetet i Agder håndterte saken.

I en aviskronikk om Den katolske kirkes langvarige antijudaistiske historie, kritiserte jeg det katolske årsskriftet Segls temanummer fra 2020 om kirken og jødedommen for å tilsløre dette betente problemet. Kronikken førte til at to medlemmer i Segl-redaksjonen framla en 50 siders klagepakke mot meg for uredelighet, trakassering, usannheter etc. Via Universitetet i Agder, endte saken opp i Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning.

I en uttalelse om «Segl-saken» av 31. mai, konkluderte Granskings­utvalget med å avvise klagen på alle punkter. Saken brukes også som grunnlag for en presisering av hva som er «uredelighet i forskning» – og hva som ikke er det. Forholdet har vært omtalt i media, blant annet på forskning.no, Khrono og i en kommentar i Aftenposten 14. juni. Jeg er selvsagt letta over utfallet.

Annonse

En side ved saken er imidlertid fortsatt underbelyst: håndteringen av klagen ved Universitetet i Agder, hvor jeg var – og er – tilknyttet som emeritus. Klagernes henvendelse gikk først til UiA. Men der unnlot rektoratet og ledelsen ved fakultet for humaniora og pedagogikk å behandle saken, den ble kun ekspedert videre til Granskingsutvalget – helt på tvers av gjeldende retnings­linjer. Oversendelsen kom, til overmål, fullstendig overraskende på meg.

UiA-ledelsen hevder at denne framgangsmåten var basert på råd fra Granskingsutvalget. I så fall har utvalget gitt råd stikk i strid med både vanlig praksis og egne vedtak, det har neppe skjedd. Ledelsen begrunnet videre oversendelsen med at tilknytningen min til universitetet var så «svak» at lokal behandling ikke var «naturlig». Men jeg har signert en ordinær emeritus-avtale. Og jeg har aldri hørt noe om den «svake» tilknytningen når UiA jevnlig har kunnet hanke inn et anstendig antall kostnadsfrie publiseringspoeng.

Det er mitt inntrykk at UiA- og fakultetsledelsens framgangsmåte skyldes reine bekvemmelighetshensyn, et ønske om å slippe unna en plagsom sak.

Nok en gang er Granskingsutvalgets uttalelse klargjørende. Her innskjerpes det at klagesaker først skal behandles lokalt. Og en understreker at det også skulle ha skjedd i dette tilfellet, med henvisning til den foreliggende emeritusavtalen.

Hvis UiAs ledelse hadde tatt bryet med å studere klagen, ville trolig også de ha innsett at de framsatte beskyldningene var urimelige og burde ha vært avvist. Ved å oversende saken til behandling på nasjonalt nivå, har «mitt» universitet påført meg de tunge belastningene som slike saker uvegerlig forårsaker. Siden UiA-ledelsen ikke oppviste et minstemål av lojalitet mot en tilknyttet forsker, ble jeg utsatt for en lang og alt annet enn behagelig prosess.

Jeg kommer til å terminere emeritus-tilknytningen min til UiA så snart det er praktisk mulig. Hvorfor da skrive om forholdet? Primært fordi jeg ser få, om noen, tegn på at UiAs rektorat og ledelsen ved fakultet for humaniora og pedagogikk har forstått problematikkens alvor. Begivenheter i klagesakens kjølvann, som jeg ikke vil gå nærmere inn på her, befester dette inntrykket.

Saken aktualiserer også UiAs forhold til emeriterte forskere. Kostnadsfrie publiseringspoeng mottas med iver, men uten takk. Jeg har aldri registrert faglig interesse for det jeg bidrar med. Fakultetsledelsen anvender dessuten en annen «standard» overfor emeriti enn ordinært tilsatte som verken er nedfelt i regelverk eller kontrakter. Vi har ikke tilgang til verneombudets tjenester. Og forsøk på å legge fram saker for universitetets styrende organer blir blokkert.

Til forskjell fra andre institusjoner, synes stimulerings­ordninger for aktive emeriti ikke å finnes ved UiA. Min erfaring er at jeg betraktes som billig eller gratis arbeidskraft. I praksis framstår en som omtrent like rettsløs som slik arbeids­kraft er innenfor de mindre seriøse delene av arbeidslivet. Tanken er kanskje at «lykken» ved tilknytning til UiA oppveier utdaterte betingelser?

Det snakkes i dag ofte om behovet for en oppgående og tjenlig seniorpolitikk. Slikt ser ikke ut til å eksistere ved Universitetet i Agder.

Etter det siste halvårets forviklinger sitter jeg igjen med stor tillit til Granskingsutvalget, men uten tillit til universitets- og fakultets­ledelsen i Kristiansand. Grundig kritisk refleksjon over egen praksis anbefales.

Les også: