Av Thomas Laudal, førsteamanuensis ved Handelshøgskolen, Universitetet i Stavanger
Publisert 5. mars 2024 kl. 10:22
Etter at to politikere i løpet av en uke ble beskyldt for plagiat i sine masteroppgaver, har vi fått en debatt om hva som skal til for å kvalifisere som plagiat. Det handler om en vurdering av om elementer i oppgaver kan regnes som selvstendige bidrag, eller om de bygger på eksterne kilder uten at dette er redegjort for.
Utgangspunktet er klart: Å benytte tekst uten å oppgi kilden eller å fabrikkere data er plagiat, og det er strengt forbudt. Gir man i en masteroppgave inntrykk av å ha egne data, resultater eller kunnskaper som man egentlig har hentet fra andre, kan det gi en annullering av oppgaven.
Kunnskap om hva som er juks og plagiat, er en del av undervisningen om forskningsetikk og skriveteknikk på alle universiteter. Dette er ikke bare viktig for karaktergivningen og for å sikre at vi får velfungerende kandidater i arbeidslivet. Vårt samfunn trenger i tillegg en felles forståelse og kvalifisering av hva vi mener med «ny kunnskap».
Hvis jeg mener en påstand er så selvinnlysende at jeg ikke ser behov for å dokumentere den, kan påstanden inkluderes i en oppgave uten referanser? Kan tekster som beskriver noe nytt, og som så kopieres og bringes inn i en ny sammenheng, være ny kunnskap? Svaret på begge spørsmålene er ikke gitt på forhånd. Det avhenger av den faglige sammenhengen. Det er derfor behandlingen av plagiatsaker må bygge på fagkompetansen i oppgaven og relevant regelverk.
Hva er det vi vil til livs? At kandidaten ikke har lært hvordan man henviser korrekt, og hvordan man bruker data? De fleste vil være enige i at dette bør gi karakterstraff selv om det ikke alltid kan kalles plagiat. Men vi må også ha regler for situasjoner der kandidater kan nok om kildebruk og databruk, men på grunn av latskap, slurv eller forsett likevel ikke gjør korrekt rede for kildene og dataene som brukes. Dette er det de fleste kaller plagiat.
To nokså ulike kompetanser er involvert i behandlingen av plagiatsaker i Norge:
Først er det sensor som bedømmer oppgavens faglige kvaliteter. Her er det plagiatmistanken oppstår og en eventuell plagiatsak initieres. Det er sensoren som må vurdere om feil i kildebruk og databruk gjør at oppgaven framstår som så uselvstendig, så uredelig eller så preget av slurv at den må anmeldes for plagiat. Når sensorens grense er overskredet, vil han/hun oversende oppgaven til en nemnd med juridisk kompetanse som finnes ved alle større utdanningsinstitusjoner.
Deretter er det den juridiske kompetansen i nemnden som skal sikre at like saker behandles likt, i tråd med universitets- og høyskoleloven og de underliggende nærmere 40 forskriftene som hører til ulike utdanningsinstitusjoner i Norge. Det er i nemndene, eventuelt i felles klagenemnd hvis saken ankes, at spørsmålet om plagiat blir avgjort.
Mengden «fusk», som det heter i loven, må passere en viss grense som nemnden bestemmer, for at konklusjonen skal bli «plagiat». Én setning som mangler en referanse i en masteroppgave, er selvsagt ikke nok. Hvordan avgjør man hvor grensen skal gå? Dette kan ikke måles likt i en historiefaglig oppgave på 200 sider og i en 45 siders samfunnsøkonomisk oppgave med avanserte økonometriske analyser. Fagfeltet betyr altså noe for hvor vi setter grensen for plagiat i masteroppgaver.
Nemnden får en redegjørelse fra sensor som følger med oppgaven, men det er ingen dialog mellom nemndene og sensorene etter at nemndene har overtatt oppgaven. Nemnden kan heller ikke veie sine sanksjoner etter alvorlighetsgrad: De avgjør kun om oppgaven annulleres eller ikke. Det er bare som et tillegg til en eventuell annullering at nemnden kan utestenge studenten fra utdanningsinstitusjonen.
Dersom nemnden kunne innhentet en kommentar fra sensor, det vil si fagspesialisten, om alvorlighetsgraden av de funn nemnden har kartlagt, ville sensor kunne anbefale nemnden å enten annullere eller sette ned karakteren til et bestemt nivå, basert på det faglige tapet som jukset representerer. Nemnden ville da, i lys av tidligere saker, kunne treffe sin beslutning basert på en avveielse basert på faglige kriterier som taler for annullering eller karakternedsettelse, samtidig som den forholder seg til innholdet i regelverket.
Studenter som anklages for fusk ved innlevering av masteroppgaver i Norge i dag, møter et rigid og lite forutsigbart system. Det er ulike formuleringer i de over 40 lokale forskriftene som avgjør hvorvidt oppgaver skal annulleres, og om studenter skal utestenges. Disse forskriftene bør samles i en nasjonal forskrift.
Det mangler også en dialog mellom juristene som leder nemndene, og fagspesialistene som har stått for sensuren. Dersom nemnden hadde fått et innspill fra fagspesialisten etter at jukset var kartlagt, ville reaksjonsformen kunne være mer nyansert og rettferdig.
Les også:
