Av Signy Grape
Publisert 22. august 2023 kl. 15:37
I juni la regjeringen fram en handlingsplan for norsk fagspråk som har møtt både ros og ris. Tore Wig, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, har vært av dem som definitivt har stilt seg i siste kategori. Han mener kravet gir lav gevinst, til en skyhøy kostnad.
– Jeg tror det vil gi oss et enormt konkurransehandikap i å tiltrekke oss de beste hodene til forskning i et lite land, sa han under en debatt om fremtiden til norsk fagspråk i regi av Forskerforbundet, under Arendalsuka.
I etterkant av paneldebatten sier Wig til Forskerforum at han mener det er et kjernespørsmål som ennå ikke er stilt i diskusjonen om norsk fagspråk: Hva er kunnskap og forskning grunnleggende sett?
– Mange av dem som mener at man kan publisere forskning på norsk, deler nok egentlig ikke oppfatningen av at noe forskning er bedre enn annen forskning, og at noe forskning er mer sann enn annen forskning. De ser nok på forskning som en litt annen virksomhet enn det jeg gjør.
Wig mener det ligger ulike vitenskapssyn til grunn for posisjonene i debatten.
– Jeg tror mange som mener at man kan publisere forskning på norsk, egentlig ikke tenker at forskning har som formål å avdekke objektive sannheter, i hvert fall ikke alle fag. Det er nesten som om forskningen er en del av et kulturprodukt.
– Så fagspråkdebatten er egentlig en positivismedebatt?
– Ja, det kan hvert fall ha kontaktpunkter med det, selv om det ikke er mitt viktigste poeng i debatten. Jeg tror du nesten må ha et vitenskapssyn som er litt relativistisk om du mener at forskning like godt kan gjøres på norsk. Det kan du sitere meg på.
Wig avviser at han ser seg blind på at han som statsviter ikke ser de ulike hensynene som ulike fag og fagmiljøer kan ha til publiseringsspråk, og nevner jus som et fag der publikasjonen kan foregå på norsk. For historiefaget er han mer kritisk.
– Det er ikke mange fag som har den egenskapen at man burde publisere på norsk. De aller fleste disipliner er avhengig av god fagfellevurdering, og det skjer i et internasjonalt ekspertmiljø, også i historiefaget.
Han er uenig med dem som argumenterer for at historiefaget bør publisere på norsk dersom det omhandler norsk historie.
– Det er mange ting som går inn i historiefaget som er generelt, som metode, teori, antakelser, måter man samtaler på, hvor man trenger internasjonal fagfelle for å vurdere hvor god artikkelen er. Det er vanskelig å finne mange fag hvor publikasjonen kan foregå på en god vitenskapelig måte på norsk, uten at man taper kvaliteten.
Panelet i Arendal besto i tillegg av statssekretær i Kunnskapsdepartementet, Oddmund Løkensgard Hoel (Sp), direktør i Språkrådet, Åse Wetås, som begge varmt har forsvart språkkravet, seniorforsker i Norsk Regnesentral og fra Akademiet for yngre forskere, Pierre Lison, og styreleder i Forskerforbundet, Guro Elisabeth Lind, som begge i likhet med Wig stilte seg kritiske til kravet.
Det panelet var enige om, var at det er viktig for den akademiske friheten at det ikke skal være et krav at publiseringen skal være på norsk.
– Jeg tror ingen mener at publiseringen av forskningen skal måtte skje på norsk. Det er de andre områdene vi snakker om, altså undervisning og formidling, og muligheten til å kunne publisere på andre språk enn engelsk om man ønsker det, sa Wetås.
Wetås mente debatten er snudd på hodet: – Jeg tenker det er et privilegium å få et slikt språkopplæringstilbud i arbeidstiden, sammenlignet med hvordan det er for andre yrkesgrupper.
I debatten hevdet Wig at det er en myte at det er en krise for det norske fagspråket, og viste til at det formidles mer enn noen gang på norsk.
Det skapte tydelig protest fra Wetås, som mente Wig måtte skille mellom formidling til et bredt publikum og formidling av skriftlig fagspråk innad i fagmiljøene. Hun viste til en undersøkelse fra Rambøll, der forskere fra alle landets universiteter og høyskoler har svart, som rapporterer at nesten halvparten at norsk fagspråk mangler på fagfeltet deres. – Det er masse god formidling i media, med man trenger det skriftlige fagspråket, og norsk terminologi i lærebøker og skolebøker på norsk.
Wig mente rapporten ikke holder mål, og at det derfor mangler evidens for den krisen Wetås og hennes likesinnede advarer om.
– Jeg synes det er rart at man kan basere en veldig inngripende og ganske radikal politikk overfor alle ansatte om at man skal lære seg norsk, basert på et så tynt datagrunnlag, sa Wig.
Det er estimert at for en doktorgradsstipendiat vil språkkravet utgjøre cirka et halvt årsverk i løpet av en treårsperiode.
Statssekretær Oddmund Løkensgard Hoel mente det er å gjøre stipendiater en bjørnetjeneste om man ikke stiller krav om norskferdigheter, siden de risikerer å tape i konkurransen om faste stillinger i sektoren senere.
Han avviste at det skal foregå en «ekstrem oppussing» også på dette feltet: Å stille norskkrav er ikke annet enn noe enhver arbeidsgiver bør kunne gjøre, og universitets- og høyskolesektoren kan ikke være unntaket.
Lederen av Forskerforbundet, Guro Elisabeth Lind, snudde problemstillingen rundt: Bjørnetjenesten ligger i at de internasjonale stipendiatene vil være tvunget til å bruke tid på norskopplæring som kunne gått til forskning, og dermed tape i konkurransen om å kvalifisere til stillingene i utgangspunktet. Norskopplæring burde derfor ikke baseres på mer tvang, mente hun.
– Det er et varsko for hele kunnskapssamfunnet, sa Lind, og viste til en undersøkelse fra forbundet som viser et historisk bunnivå for attraktiviteten til forskeryrket, og at én av tre faste vitenskapelige ansatte har vurdert å slutte i akademia.
Lind oppfordret til å få debatten opp av skyttergravene – nå var det på tide å snakke om de konkrete løsningene. Én løsning er ifølge Lind at flere norsktalende blir i akademia:
– Vi må gjøre noe med arbeidsforholdene slik at det er flere norske som også ønsker dette som en karrierevei. Det er det største problemet nå. Og det er der jeg tror det er mest å hente på å hegne om norsk som fagspråk, sa hun under debatten.
