Av områdedirektør Jesper Simonsen, Forskningsrådet
Publisert 10. september 2018 kl. 12:16
– Det er FOU-miljøenes ansvar å sikre at de ikke inngår i samarbeid på vilkår som utfordrer forskningens uavhengighet og integritet. Det gjelder også i innovasjonsprosjekter, svarer Jesper Simonsen (Foto: Forskningsrådet).
Det er utvilsomt krevende med et forsknings- og innovasjonssamarbeid der en offentlig virksomhet skal være søker og prosjekteier. Forskningsmiljøene må selvsagt sikre forskningens uavhengighet og integritet. Den offentlige virksomheten må sikre at prosjektet produserer kunnskap og løsninger som svarer på virksomhetens og samfunnets behov.
Mia Vabø i NOVA, Ragnhild Johnsen og Ragnhild Holmen Waldahl i Nordlandsforskning drøfter, i forrige utgave av Forskerforum, det de opplever som problematiske sider ved søknadstypen «Innovasjonsprosjekt i offentlig sektor». Det er prisverdig at de tar opp disse problemstillingene, de inviterer til en konstruktiv samtale, og de har mange relevante og helt legitime momenter.
Det er gode grunner til at innovasjonsprosjekter skal forankres i den virksomheten som har behov for innovasjon og fornyelse. Det er helt avgjørende for at nye forskningsbaserte løsninger skal bli tatt i bruk. Vi har lang erfaring med tilsvarende innovasjonssamarbeid mellom FOU-miljøer og næringslivet. Å overlate eierskapet til innovasjonsprosjekter til FOU-miljøene er ikke en aktuell problemstilling. Hele poenget er at eierskapet skal ligge hos dem som har utfordringen og kan iverksette løsningen.
Det er stort potensial forvidere utvikling av denne søknadstypen
Men, som de tre påpeker, er virksomheter i offentlig sektor en ny søkergruppe for Forskningsrådet. Det er stort potensial for læring og videre utvikling av denne søknadstypen – både hvordan den presenteres, hvordan prosjektene etableres og hvilke roller de ulike aktørene skal ha i ulike deler av prosessen.
Kritikken av kundefronten mot denne søkergruppen er det ikke så vanskelig å akseptere. Vi må åpenbart jobbe bedre med språk og tilpasninger. Det må imidlertid sies at vi har gjort mye gjennom mobilisering og veiledning, og dette demper usikkerheten knyttet til skjema og formalkrav som «ikke passer helt». Det foregår en modning og offentlige virksomheter lærer av hverandres erfaringer. Selv om vi ikke opplever at det er et gjennomgående problem, så er en god del av søknadene fortsatt preget av at forskningsmiljøene er den sterke parten og opptrer som «skyggesøkere». Det er ikke slik vi ønsker at det skal være.
Det er derfor fortsatt behov for å kvalifisere offentlige virksomheter for prosjekteierrollen. Ansatte i offentlig sektor har høy utdanning, en del har forskerkompetanse, men de har lite erfaring med Forskningsrådets finansieringsmuligheter og søknadsprosedyrer. Vi har også egne virkemidler for å styrke forskningskompetansen i offentlig sektor, som Offentlig sektor Phd-ordningen.
Vi har gått fra å forske på til å forske med
Det er viktig å anerkjenne at forskningsmiljøene og de offentlige virksomhetene sitter på forskjellig kompetanse og at de spiller ulike roller i innovasjonsprosjektene. Vi har gått fra å forske på til å forske med, men det betyr ikke at forskere skal bli praktikere og praktikere skal bli forskere. Det er nettopp møtet mellom ulike kompetanser og ulike former for kunnskap som skal gi grunnlag for fornyelse og innovasjon.
Problemstillingene som reises rundt uavhengighet, anonymitet, lojalitetskrav og kritiske analyser som må «snik-publiseres» er det vanskeligere å se som spesifikke for eller særlig vanskelige for Innovasjonsprosjekt i offentlig sektor. Det samme gjelder for all praksisnær forskning. Dette er utfordringer det er lang erfaring med å løse – ikke minst i oppdragsforskningen, der styringen utenfra er potensielt mye sterkere enn i et balansert samarbeid med en rolledeling.
Vi erkjenner at forskere er under sterkt press når det gjelder å sikre ekstern finansiering, men det er primært FOU-miljøenes eget ansvar å sikre at de ikke inngår i samarbeid på vilkår som utfordrer forskningens uavhengighet og integritet. Det gjelder også i innovasjonsprosjekter.
Vi snakker om ulike forskningsarter
Samtidig må vi være bevisste på at vi snakker om ulike forskningsarter. Vi skal helt klart ha mye kritisk og uavhengig samfunnsvitenskapelig forskning med armlengdes avstand til forskningsobjektene. Det er viktig for samfunnet. Det betyr imidlertid ikke at all samfunnsforskning skal ha denne rollen. Kunnskapssamfunnet har styrket forskningsmiljøenes rolle som medspillere i samfunnsutviklingen og det innebærer at forskere i økende grad inngår i samarbeidskonstellasjoner med andre samfunnsaktører. Også i forskerstyrte prosjekter er det økende krav om brukermedvirkning, både nasjonalt og i H2020. Samfunnseffekter blir tillagt større vekt i vurdering av søknader og evaluering av forskning.
Vi trenger derfor en levende debatt om ulike modeller for slike samarbeidsprosjekter, så vel som forskingspolitiske og forskningsetiske konsekvenser av denne utviklingen.
