Vi har opplevd et stille kupp
LUKK

Vi har opplevd et stille kupp

Av Peter Fjågesund, professor i britisk litteratur, Universitetet i Sørøst-Norge

Publisert 13. juni 2018 kl. 14:46

Med fusjoner og nye styringsmodeller er universitetene i ferd med å utvikle en kultur der det å øve kritikk ikke faller seg naturlig, skriver professor Peter Fjågesund.

I et moderne demokrati burde det ikke være behov for å diskutere enhvers rett til å drive systemkritikk. Likevel: Universiteter og høyskoler har lenge hatt som en særlig oppgave å kombinere forvaltning og fornyelse av vår kollektive kunnskap med rollen som djevelens advokater for samfunnet som helhet.

Reformarkitektene har visst hva de har gjort

Denne funksjonen har vært en viktig del av attraksjonsverdien til disse institusjonene, og knapt noen har hevdet at de ikke har eller ikke skal ha en slik uavhengighet. Denne uavhengigheten har videre vært ivaretatt ved måten de samme institusjonene har vært styrt på: Det vitenskapelige personalet har selv hatt avgjørende innflytelse på institusjonenes veivalg, ikke minst for nettopp å sikre den samme uavhengigheten. Men de siste 20–25 årene har dette bildet endret seg radikalt. Og det er ingen grunn til å tvile på at disse endringene har vært villet, at konsekvensene vi nå opplever, ikke er tilfeldige eller uønsket, og at reformarkitektene har visst hva de har gjort, og vet hva de gjør.

Hva er det så som gjør at alt ser så annerledes ut enn det gjorde for relativt få år siden?

Særlig innenfor de fusjonerte institusjonene har vi fått større, tyngre og mer kompliserte strukturer og styringssystemer. Jeg ser dette som et bevisst valg for å kunne forsvare klare og enkle styringslinjer: Lange avstander fra bunn til topp gjør det for komplisert å forsvare og å drive styring nedenfra. Festtaleargumentet for den utviklingen vi har hatt, er behovet for såkalte robuste, sterke og selvstendige institusjoner. Og administrativt er kanskje de nye institusjonene både robuste og selvstendige. Men er det dette som har vært hensikten med reformene?

Problemet er nemlig at primærvirksomheten – forskning og undervisning – i løpet av prosessen har blitt fratatt sin innflytelse og i økende grad sin uavhengighet. Med hensyn til forskning har vi fått et rigid hierarki, styrt av en stadig tyngre forskningsadministrasjon, som med utgangspunkt i vedtatte strategier, styrer ressurser ned på et fakultetsnivå som med egne forskningsstrategier (som igjen reflekterer de sentrale), distribuerer ressurser ned på forskergrupper, som igjen er filtrert og funnet verdige i lys av vedtatte strategier.

Alle signaler nedenfra må finne seg til rette i nivået over

Hvert nytt nivå forutsetter godkjenning av nivået over; alle signaler nedenfra må finne seg til rette i nivået over. I økende grad vil tildeling av tid til forskning og valg av tema være avhengige av nettopp innpasningen i forhåndsdefinerte og forhåndsgodkjente rammer. En aparte forskningsidé som faller utenfor vedtatte strategier, eller som til og med utfordrer dem, stanses nødvendigvis på nederste nivå, og kontrollen blir stadig mer finmasket. Lar det seg gjøre å forene en fri, kritisk forskning med slike velsmurte, sentralt vedtatte strategier og programmer? Er ikke dette en fundamental selvmotsigelse? I tillegg bidrar tellekantsystemet effektivt til å konvertere forskningskvalitet til noe begripelig og målbart: penger og poenger. Og mens forskning nettopp krever upresise forutsetninger som tid, famling, romslighet og intuisjon, kreves det nå en nesten manisk rasjonell planlegging som er underkastet et strengt tidsregime.

Når det gjelder medvirkning og representasjon (det er interessant å se at «medbestemmelse» er i ferd med å bli erstattet av «medvirkning»), kan det nokså nøkternt fastslås at så godt som all representasjon er fjernet. Vi har et par faglige styrerepresentanter, men ellers er alle ledere ansatt, ikke valgt, langt på vei i lukkede prosesser; alle representative fora på institutt- og fakultetsnivå er fjernet.

Primæraktiviteten er nå fratatt så godt som all medbestemmelse

Egentlig er dette en ganske utrolig utvikling. Høyere utdanning har to krystallklare primæraktiviteter: undervisning og forskning. Alt det andre – styring, ledelse, administrasjon, IT, bibliotek, vaktmestre – er sekundæraktiviteter som har én funksjon: å legge til rette for at undervisning og forskning har optimale arbeidsforhold. Denne primæraktiviteten er nå fratatt så godt som all medbestemmelse over sin egen virksomhet. I stedet har sekundæraktiviteten overtatt styringen, og den ansetter seg selv og sine egne ledere.

Denne prosessen har foregått gradvis, for mange nesten umerkelig. Igjen: Jeg ønsker ikke å undervurdere mine meningsmotstandere, og derfor antar jeg at den har vært villet og planlagt. Men er ikke dette en framgangsmåte vi gjenkjenner fra regimer vi ikke ønsker å sammenlikne oss med?

Det aller siste en leder i høyere utdanning vil innrømme, er at en ønsker seg lydige, ukritiske medarbeidere.

Lojalitet er kanskje den største og mest stillegående ubåten i hele farvannet. Til min forskrekkelse har jeg i det siste oppdaget at jeg er omgitt av kolleger som er engstelige for å ytre kritikk. Langsomt har vi blitt utsatt for en disiplinering i form av en bedriftskultur som mer effektivt enn noe annet undergraver den frie, kritiske funksjonen vi stadig hevder å forvalte. Om det er noe som gjør meg virkelig engstelig, er det denne utviklingen, kanskje mest fordi den møtes med én av to reaksjoner: taushet eller absolutt og kontant avvisning. Det aller siste en leder i høyere utdanning vil innrømme, er at en ønsker seg lydige, ukritiske medarbeidere. Men igjen er det et utvilsomt faktum at de aller fleste foraene der debattene tidligere ble ført – i full åpenhet og frihet – nå er borte. Bare det i seg selv har bidratt til en kultur der det ikke lenger faller naturlig å øve kritikk. I tillegg kommer en kommunikasjonsflyt som nesten utelukkende går ovenfra og ned, samt retningslinjer som innsnevrer praksis for hvem som kan uttale seg hvor, hvordan og om hva.

Videre har jeg notert meg en betydelig reduksjon i kollegers tilstedeværelse. Faglig ansatte trekker seg ut og arbeider hjemme; de forsvinner fra det faglige fellesskapet. Og dette er et internasjonalt fenomen, dokumentert i blant annet boka The Slow Professor av Maggie Berg og Barbara Seeber. I tillegg innfører staten nye regler som vil forsterke denne effekten, ved at ansatte rett og slett ikke har fast kontorplass: slagordene er «clean desk» og «free seating». NRK-programmet Brennpunkt den 25. april viste hvor katastrofal denne tenkningen er, og hvordan den fra A til Å er innført ovenfra og ned, fullstendig imot ønskene og behovene til de ansatte, som heller ikke er spurt.

Gjennom mindre enn én generasjon har vi opplevd et stille og udramatisk kupp. Jo, fagforeningene er fortsatt med, med den innflytelsen de har. Utover det kan vi egentlig bare håpe at lederne våre – innenfor sine lukkede sirkler – selv innser at det ikke nytter å holde utenfor de som faktisk utfører det såkalte samfunnsoppdraget, at stillheten og fraværet av debatt og deltagelse ikke er et særlig produktivt jordsmonn. Så langt er bildet ikke særlig løfterikt, men i en tid da selv mediene kjemper for sin uavhengighet, og justisministre benytter en helt annen retorikk enn justisministre før dem, er den kritiske forskningen og den kritiske samfunnsdebatten viktigere enn noen gang. Og den innbefatter i høyeste grad akademia selv.

  • Les mer: