Fremtiden krever moderne, integrerte læresteder som alle driver med både forskning, utdanning og formidling, skriver Arbeiderpartiets Marianne Aasen og Simulas Kyrre Lekve.
Marianne Aasen

 

Dagens finansieringssystem gjør at universiteter og høyskoler tvinges til å bli stadig mer like. Arbeiderpartiet vil øke universitetenes selvstendighet og gi dem mulighet til å vokse på sine egne premisser.

Tiden er for lengst forbi da universitetene drev med forskning og høyskolene drev med undervisning. Fremtiden krever moderne, integrerte læresteder som alle driver med både forskning, utdanning og formidling (inkludert innovasjon). All undervisning skal være forskningsbasert, og alle institusjoner må settes i stand til å ha tilstrekkelig forskning til å ivareta dette.

Kyrre Lekve

 

Ønsker ulikheter velkommen 

Samtidig vil det være forskjeller i hvordan dette utformes ved de ulike lærestedene: Noen vil være grunnforskningsorienterte, andre mer profesjonsorienterte, noen vil drive store grunnutdanninger i nært samarbeid med arbeidslivet, noen vil satse på teknologi, mens andre vil være mer samfunnsorientert. Vi ønsker slike ulikheter velkommen.

Les også: – Universitetene blir drevet som fabrikker

Arbeiderpartiet foreslår i sin «Strategi for høyere utdanning og forskning» en politikk som stimulerer til variasjon og økt selvstendighet for universiteter og høyskoler. Disse tankene ligger også til grunn for forslaget til nytt partiprogram for neste stortingsperiode. Essensen er at institusjonene, i tillegg til en god basisfinansiering, skal få bevilgninger etter hvor godt de oppfyller en blanding av nasjonale mål og målsetninger de utvikler selv.

Finansieringssystemet som ble innført i 2003 har hatt mange positive effekter, men det har også to store utfordringer. For det første er det en tendens til at universitetene og høyskolene foretar prioriteringer som belønnes av systemet, selv om disse kan være i strid med andre målsetninger. For eksempel oppretter populære studier innen fag som ikke er inne i den generelle strategien til institusjonene. For det andre stimulerer finansieringssystemet til at institusjonene konkurrerer etter nøyaktig samme mal, selv om det ikke er et politiske eller faglig mål at institusjonene skal bli enda likere eller drive med det samme.

Les også: Ny protestbevegelse: – Universitetet trenger bråk

Skal ikke bli like 

Det er for eksempel ikke et mål at de nye universitetene skal prøve å bli mest mulig like de gamle universitetene. Ei heller at høgskoler med universitetsambisjoner bør starte de samme studiene som allerede drives godt på andre universiteter. Dette svekker institusjonenes selvstyre og hindrer variasjon. Dessuten kan det hindre utvikling av kvalitet på utdanningene. Både de institusjonene som er tunge innen de store samfunnsprofesjonene, som lærer, sykepleie og ingeniør, eller hos dem som vektlegger innovasjon i næringslivet og verdiskaping.

Mer selvstyre

Vi ønsker enda sterkere reelt selvstyre for lærestedene enn i dag. Skal vi få sterke læresteder som ikke er bleke kopier av hverandre eller løper i samme retning, må de kunne utvikle seg mer selvstendig. For å oppnå dette,trenger vi en vridning av den innsatsstyrte finansieringen over til en større vektlegging av utviklingsavtaler for alle institusjoner. Slik kan vi også oppnå en mer strategisk utvikling, tettere samarbeid og en mer bevisst faglig arbeidsdeling i høyere utdanning og forskning.

Les også: – Å være universitet er blitt som å være restaurant med rene toaletter

Lærestedene bør i hovedsak få sin bevilgning i form av grunnfinansiering, så må de selv gjøre sine prioriteringer innenfor denne rammen. Men dette må sees i sammenheng med tydelige og avklarte forventinger og forpliktelser, og bevilgningene knyttes til hvor godt lærestedene oppfyller utviklingsavtalene. Derfor bør det også være forventet at institusjonene kan hente ut mer gjennom avtalen etter hvor godt de lykkes med å nå målene som er satt.

Må sette egne mål 

Utviklingsavtalene må inneholde mekanismer som stimulerer til vekst og utvikling i sektoren. Myndighetene må sette opp en del overordnede nasjonale mål som alle lærestedene kan måles og evalueres på. For eksempel kan myndighetene sette mål for gjennomstrømming, totalt volum, publiseringer og siteringer eller tilsvarende generelle mål for hvert lærested (og alle lærestedene samlet).

Les også: Vil styre mer av arbeidstiden til forskere 

I tillegg må hvert av universitetene/høyskolene utforme sine egne målsetinger (i dialog med myndighetene) og utvikle parametere som gjør at det kan vurderes om lærestedene når sine egne målsetinger. Oppfyllelsen av denne blandingen av bidrag til nasjonale kunnskapsmål og lærestedets egne målsettinger må så evalueres og gi grunnlaget for økte (eller reduserte) bevilgninger.

Dette kan gjøres gjennom institusjonsevalueringer fra internasjonale panel, gjennom peer-review (fagfellevurdering) eller andre egnede måter. En slik mekanisme gir mulighet for at lærestedene kan utvikle seg og vurderes ut fra ulike forutsetninger. I dag måles institusjonene på det som lar seg måle og de deltar i den samme konkurransen, men fra svært ulike utgangspunkt, ofte basert på institusjonens historie.

Forskning i verdensklasse

Det vil for eksempel være naturlig at breddeuniversitetene måles på forskning i verdensklasse og høyt nivå på deltagelse i EUs rammeprogram. Andre læresteder kan måles på i hvilken grad de lykkes i å øke forskningsinnholdet i profesjonsutdanningene, eller på samarbeid med og bidrag til det regionale arbeids- og næringslivet. En slik mekanisme vil kunne kombinere fleksibilitet, mulighet for politisk overordnet styring og stimulere til utvikling tross ulike forutsetninger.

Les også: Frank Aarebrot: – Vil ikke ha blårussen inn på universitetet

I tillegg til den spesifikke politikken for lærestedene beskrevet over, må det fortsatt drivers strategisk utvikling gjennom nasjonal politikk. Det er fortsatt riktig med strategiske bevilgninger gjennom Norges forskningsråd, eller mer direkte til politisk prioriterte formål.

Vi trenger ikke 11 universiteter som ligner hverandre i Norge. Disse forslagene vil legge bedre til rette for sterke og differensierte læresteder, som både kan drive forskning i verdensklasse, møte fremtidens samfunnsutfordringer på sine egne premisser og utdanne menneskene vi trenger for en krevende fremtid med raske forandringer.

Dette innlegget ble først publisert i Khrono. 

Les også:

Nå skal det bli lettere å få fast jobb i akademia