Publisert 6. september 2022 kl. 16:37
Matematikeren Erlend Grong satt på kontoret sitt i Bergen da det tikket inn en e-post i november 2020. Først hadde han vært 1 av 16, så 1 av 6. Nå kom beskjeden om at han hadde nådd helt til topps i rekrutteringsprogrammet til Trond Mohn stiftelse, et samarbeid de har med Universitetet i Bergen (UiB).
– Da ringte jeg min kone og sa at nå ordner det seg, nå får vi endelig litt stabilitet, sier Grong på telefon fra Bergen.
Beløpet var på rundt 16 millioner kroner, og Grong var sikret jobb i fire år. Den private stiftelsen stilte opp med rundt halvparten av potten, UiB den andre. Nå kunne Grong starte sin egen forskergruppe og forske på det han ville.
– For oss tre som vant, var alle midlertidige ansatte. Det var vår måte å komme inn i en fast stilling på, sier Grong, som også legger vekt på at han får veiledningserfaring, noe som kreves for å få professorat.
Som del av samarbeidet med den private stiftelsen skal UiB nemlig lyse ut en fast stilling innen samme fagområde etter at prosjektet er ferdig.
Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp) har beordret Forskningsrådet, som han har kalt «et forskningspolitisk konkursbo», til å kutte i utgiftene. Det har aktualisert debatten om finansiering av norsk forskning. Forskningsrådet-saken viser «svakheten ved at Norge bare har ett offentlig forskningsråd og ingen private fond av større betydning som støtter forskning», skrev Svein Stølen og Åse Gornitzka, henholdsvis rektor og prorektor ved Universitetet i Oslo, i et blogginnlegg i juni.
– Er private penger løsningen for den norske forskningskrisen?
– Jeg synes generelt vi har for lite finansiering av forskning i Norge. Jeg tror vi trenger det mangfoldet som ligger i ulike måter å gi penger på, sier Aksel Mjøs, leder for Institutt for finans ved Norges Handelshøyskole. Han er også tidligere leder og nå styremedlem av Kavlifondet, som siden 2017 har delt ut 130 millioner kroner til forskning på psykisk helse hos barn og unge, som en av flere forskningssatsinger.
Mjøs mener at en privat giver, som en stiftelse, har større handlefrihet enn en offentlig pengekilde. Kavlifondet bruker for eksempel tilbakemeldinger fra pasienter og pårørende til å prioritere forskningsspørsmål der forskningen er mangelfull.
– Vi kan designe prosesser etter det vi mener er det optimale. Det offentlige må ta hensyn til all verden av politikk, rammebetingelser og regelverk. Vi kan designe den prosessen som vi tror er best for å finne ny, viktig innsikt, sier Mjøs.
Det er mange norske stiftelser som har bidrag til allmennyttige formål som ett av sine formål, men disse donerer i liten grad midler til forskning, ifølge et notat førsteamanuensis Are Oust ved NTNU Handelshøyskolen nylig utarbeidet for Stiftelsesforeningen. Han peker på at situasjonen er en annen i de andre skandinaviske landene. I Danmark var for eksempel stiftelsers andel av samlede forskningsbudsjetter i 2019 på 26 prosent. Til sammenligning kom i underkant av fem prosent av forskningsfinansieringen i Norge i 2020 fra private fond eller gaver.
Aksel Mjøs peker på at Danmark har skatteordninger som gjør det mer aktuelt å drive stiftelser, mens det i Sverige er mye større tradisjon for filantropi enn i Norge.
– I Norge er det typisk en oppfatning at her betaler vi høy skatt, og da tar myndighetene seg av det viktigste, også finansieringen av forskning, sier Mjøs.
Ifølge seniorforsker Karl Henrik Sivesind ved Institutt for samfunnsforskning er det liten grunn til å sammenligne Norge med nabolandene. I Danmark er flere store konsern eid av stiftelser, som finansierer en stor andel av forskningen ved universitetene. Store norske konsern, som Equinor og Telenor, har i etterkrigstiden helt eller delvis vært statlige. Derfor mener han forskjellene handler mindre om kultur og mer om at det er store forskjeller i eierstrukturene i Skandinavia.
– I Norge har det vært mange statseide bedrifter og lite kapital på private hender, sier Sivesind, som for noen år siden skrev en rapport om norske stiftelser innen forskning og utvikling.
– Det har imidlertid blitt vesentlig mer tildelinger til forskning enn det var for tjue år siden, sier Sivesind.
På spørsmål om hva som skal til for å få mer private midler inn i norsk forskning, svarer både Sivesind og Mjøs at de som troner på toppen av skattelistene, må trå til.
– De har hatt et liv der de har blitt rike. På et tidspunkt er det naturlig å gi litt tilbake til samfunnet, sier Mjøs, som i løpet av karrieren som finansforsker har sett en god del familieformuer.
– Når du kommer noen generasjoner ut i løpet, så er det bedre at formuen forvaltes av en stiftelse til et godt formål enn at det blir brukt, eller misbrukt, til forbruk.
Selv om Erlend Grong ser fordelene med flere private givere, er han skeptisk til om privat sektor er egnet til å bidra med grunnforskning.
– Det som ofte skjer med private fond, er at de har sine kjernesaker. Det må de få lov til, det er deres penger. Men de støtter spesifikke områder, og da kan det være vanskelig å få støtte til grunnforskning som ikke passer inn i områdene deres.
