Av Julia Loge
Publisert 31. august 2021 kl. 15:19
Norges best betalte professor tjener over 1,7 millioner kroner i året. De dårligst betalte ligger over én million lavere, rundt minstelønnen på 637 900 kroner i året, skrev Forskerforum i juni.
Ifølge Ellen Dalen, nestleder i LO-forbundet Norsk Tjenestemannslag (NTL), har lokale lønnsforhandlinger handlet om å belønne ekstrainnsats, og da øker forskjellene.
– Det man forhandler om, er lønn for jobben du gjør, ikke en bonusordning. Lønnen er arbeidstakernes andel av verdiskapningen, og det er fellesskapet som skaper disse verdiene, sier hun til Forskerforum.
I et debattinnlegg reagerer også professor emeritus Erik Egeberg på lønnsforskjellene, spesielt på de store forskjellene mellom fakultetene.
Egeberg viser til at da han ble ansatt som professor, tjente alle det samme. Det var før lønnssystemet i staten ble endret for 30 år siden. Før det hadde hver stilling sitt lønnstrinn, men etter 1991 kom lønnsspenn, lokale forhandlinger og en rekke andre endringer som gjorde systemet mindre regulert og mer desentralisert.
Som et resultat har enkeltlønninger blitt mer markedsorientert. Professorer med kunnskap som er attraktiv for de høyest lønnede delene av privat næringsliv, for eksempel i juss, økonomi og enkelte realfag, kan stille høye lønnskrav for å jobbe i universitetet. Ved Universitetet i Bergen har humanistene, kunstfagene og universitetsmuseet gjennomgående lav lønn.
Da er det vår jobb som fagforening å utjevne, slik at det ikke er lønnen i næringslivet som definerer lønnen i staten.
Ellen Dalen, NTL
– Da er det vår jobb som fagforening å utjevne, slik at det ikke er lønnen i næringslivet som definerer lønnen i staten. Det er det ansvar og oppgaver som skal definere. NTL aksepterer ikke at lønnsutvikling skal bestemmes av markedet, sier Dalen.
Mens arbeidsgiveren har et ønske om å bruke lønn for å rekruttere, beholde eller belønne ansatte, mener Ellen Dalen at fagforeningene må motvirke den tankegangen.
– Det er kritisk hvis fagforeningene overtar ledelsens argumenter for lønnsfastsetting og snakker om belønning eller markedslønn. Det gir arbeidsgiveren definisjonsmakten over inntektsfordelingen og legger til rette for store individuelle forskjeller. Fagforeningens rolle er å jobbe for at de ansatte som gruppe får lønn i forhold til oppgaver og ansvar, mener Dalen.
Forskerforbundet deler ikke NTLs målsetning om utjevning.
– Forskerforbundet støtter at det skal være forskjell basert på oppnådde resultater. Det er ikke vår policy at alle skal tjene likt. Som fagforening er vi sterk motstander av ubegrunnede lønnsforskjeller, men ikke mot begrunnede lønnsforskjeller. De fleste forskjellene er godt begrunnet, selv om ikke alle er enige i det, sa Steinar Vagstad da Forskerforum.no omtalte lønnsforskjellene i juni. Vagstad er hovedtillitsvalgt ved Universitetet i Bergen og sitter i Forskerforbundets hovedstyre.
Som fagforening er vi sterk motstander av ubegrunnede lønnsforskjeller, men ikke mot begrunnede lønnsforskjeller.
Steinar Vagstad, Forskerforbundet
Selv om Forskerforbundet og NTL har ulik lønnspolitikk, er det ikke slik at fagforeningstilhørighet gir store utslag i lønnsspriket.
Bakgrunnen for Forskerforums sak i juni var at Jon Martin Arnemo og åtte andre professorer ved Høgskolen i Innlandet (HINN) hadde sendt et bekymringsbrev til ledelsen og fagforeningene ved høyskolen. De mente at det var for store lønnsforskjeller mellom professorene ved Fakultet for anvendt økologi, landbruksfag og bioteknologi.
Arnemo har jobbet for høyskolen i 20 år, de siste 13 årene på heltid. Nå ser han at de nyansatte får 100 000 til 200 000 mer i årslønn enn de som har jobbet lenge ved høyskolen.
De store forskjellene har oppstått fordi nyansatte har brukt markedsverdi til å heve lønnen, mens professorer som har jobbet over tid, ikke har brukt lokale lønnsoppgjør like flittig til å be om høyere lønn.
– Urimelige lønnsforskjeller er demotiverende, og nå ser vi at det har utviklet seg slik over tid, både på høyskolen og internt på fakultetet, sa Arnemo.
Til forskjell fra andre grupper har ikke professorer automatisk lønnsøkning med økt ansiennitet. Arnemo mener at en av grunnene til at han og hans kollegaer har sakket akterut i lønnsnivå, er at de har vært veldig opptatt av fag, og lite av lønn.
– Det er ikke tradisjon for å drive lønnskamp. Man må være aktiv, stå på krava og bruke mulighetene, men hos oss er det ikke kultur for det, sa Arnemo.
Ved UiB erfarer Vagstad at noen sender krav til de lokale lønnsforhandlingene hvert år, noen venter til de har fullført spesielle prosjekter, og noen sender aldri krav.
Vagstad, som selv er professor i samfunnsøkonomi, følger også med på hvordan lønnsutviklingen er for universitetsansatte sammenlignet med lønnsutviklingen i resten av samfunnet. Han forteller at en forholdsvis stor del av den tilgjengelige summen i lønnsforhandlingene havner hos professorene.
– Blant de vitenskapelig ansatte er professorene de eneste som har holdt tritt med lønnsutviklingen i samfunnet ellers, mens førsteamanuenser, stipendiater og postdoktorer sakker akterut, sier han.
Les også:
