Av André Avias, dosent emeritus i fransk
Publisert 19. mai 2022 kl. 14:49
Cecilie Hellestveit skal takkes for å ha fått oppmerksomhet i media om utenlandske forskere og om bruken av engelsk i akademia. Ser vi oss rundt, er det ikke nødvendig å bruke tid på å beskrive det vi alle vet: Vårt samfunn er invadert av engelsk på alle nivåer, om det er kultur, fagbøker, skjønnlitteratur, ekspertiseinnhenting, film, musikk, teater, spill og ungdommens språk.
Etter folkeavstemningen som sa nei til EU i 1994, valgte Norge å satse på «internasjonalisering», med tanke på en globalisering av verdenshandelen. For høyere utdanning og forskning betydde internasjonalisering i veldig stor grad et valg av engelsk som hovedspråk. Det fikk store konsekvenser; som for eksempel at andre store språk sakte, men sikkert forsvant fra akademia. Jeg kan ta meg selv som eksempel: I 2014 forsvarte jeg min dr.philos.-avhandling i Oslo på fransk. I de skjemaene som skulle fylles ut for valg av språk, sto det bare to muligheter: norsk eller engelsk. Siden da er det ikke mange flere doktorgradsavhandlinger som er blitt skrevet på fransk, tysk eller spansk. Klassekampen av 27.10.2021 viser til at ikke mer enn åtte prosent av de vitenskapelige artiklene skrives på norsk i dag, resten selvsagt på engelsk. Men vi ser i dag at den glade og fredelige globaliseringen er på retur.
Utenlandske forskere skal ikke anklages for å ha søkt jobber som var utlyst av institusjonene. Det er viktigere å se på hvem som fikk toppjobbene i akademia, og ikke minst hvordan universiteter og høgskoler etter hvert fikk et styresett som skulle ape etter det private næringslivet. Over lengre tid har flere forskere i ulike medier (også Forskerforum) nevnt at det var urovekkende at norske institusjoner mer og mer forsker på temaer og problemstillinger initierte i utlandet, det vil si at perspektivet som velges, ikke er norsk. Ett sted går det en grense, og der er vi nå: Det er når unger begynner å bruke engelsk til dagligtale, da vil norsk forsvinne om to–tre generasjoner. Det er et kulturelt fenomen hvor engelsk språk og kultur oppleves som mer verdifulle.
Det engelske filteret
Å si at ingenting kan gjøres, at «sånn er det», er som å begå et kulturelt selvmord. Jeg forstår at veldig mange har interesse av en slik utvikling, og at enda flere følger med som ubevisste. Men det er et valg vi foretar hver dag. I den lille landsbyen i Frankrike hvor jeg ferierer ofte, er det en liten bokhandel full av bøker, med plass til ikke mer enn to–tre kunder av gangen. Der finner jeg nesten alle de store norske forfattere oversatt og til salgs. Og hver gang tenker jeg på at Norli på Ski (der jeg bor) nesten ikke har noen franske forfattere. Hvordan er det mulig? Jo, hvis man ser på noen av de siste franske bøkene som er oversatt til norsk, vil man se at de fleste først er blitt oversatt til engelsk. Og etter å ha hatt en viss suksess i det engelsklesende markedet, blir de oversatt til norsk. Det kan gå så langt som til at for eksempel boka til David Diop (Frères d’âmes) – en meget god bok – har fått samme tittel på norsk som på engelsk: «Om natta er alt blod svart». Mitt poeng er at selv om noen bøker, filmer, serier og så videre blir oversatt, har de ofte gått først gjennom det engelske filteret for hva som er bra.
Gjør engelsk valgfritt
Hva kan gjøres? Hvordan starte en avkolonialisering av Norge? Akkurat som for klimaet har vi nå en siste lille mulighet. Hold dere fast, dere som fortsatt leser dette: Bare én løsning: skolen. Vi må slutte med å ha engelsk som obligatorisk fag! Umulig, sier du? Trikset er å erstatte engelsk med et obligatorisk første fremmedspråk. Vi vet at de fleste allikevel fortsatt vil velge engelsk, og sånn sett vil lite endres i praksis – til å begynne med. MEN, det vil sende et signal til elevene om at norsk språk og kultur er viktigere, og at engelsk fortsatt er et fremmedspråk … før vi må begynne med å lære oss kinesisk.
Les også:
