Publisert 25. februar 2019 kl. 00:21
De store forlagene for vitenskapelige tidsskrifter blir stadig kritisert for å ta seg for godt betalt og for å utnytte en monopolsituasjon. Dette gjelder ikke minst Elsevier.
Det nederlandske forlaget, som er verdens største utgiver av akademisk litteratur, er riktignok om dagen under sterkt press om dagen for å åpne tidsskriftene sine og gå over til en ny betalingsmodell.
Tyske og svenske institusjoner ble for eksempel ikke enige med forlagsgiganten om nye avtaler i fjor, og har bestemt seg for at de skal klare seg uten Elseviers tidsskrifter.
Nederlandske universiteter har heller fått i stand en ny avtale, men forhandler på overtid med Elsevier. Det gjør også norske forskningsinstitusjoner.
I tillegg prøver landene i den såkalte Plan-S-koalisjonen å presse forlagene over til åpen tilgang.
Men Elsevier virker upåvirket av alt dette – i hvert fall økonomisk. Torsdag la nemlig RELX , som er moderselskapet til Elsevier, frem sine resultater for 2018.
Tallene viser at:
Som Forskerforum har fortalt, har norske institusjoner tilsammen betalt nesten 90 millioner kroner til Elsevier de siste fire årene.
Elseviers hovedkvarter i Amsterdam. Foto: Wikimedia commons
«Viktige forretningstrender var fortsatt positive i 2018, med underliggende omsetningsvekst i forhold til året før, og underliggende resultatvekst som matcher omsetningsveksten», står det i rapporten fra RELX.
Her står det også at RELX tror at Elsevier i 2019 vil oppleve enda et år med moderat inntektsvekst, og en enda større vekst i profittmargin.
Men den inneholder likevel en advarsel om hva fremtiden kan bringe dersom markedet endrer seg. Forlagene presses fra flere hold for å slutte med abonnementer, men i stedet gå over til en modell der forskere eller finansiører av forskning betaler få publisert en artikkel. Da blir artikkelen gratis for alle å lese.
RELX skriver at innholdet deres, som hos de fleste konkurrentene deres, for det meste blir solgt som abonnementer.
De skriver at det er en pågående debatt hos myndigheter, i akademia og biblioteker, som er deres primære kjøpere av tidsskrifter, «om i hvilken grad slikt innhold skal finansieres gjennom avgifter til forfattere eller finansiører og/eller gjøres gratis tilgjengelig i en variant en viss tid etter publisering».
Og videre:
«Noen av disse metodene, hvis de blir tatt i bruk i stor utstrekning, kan påvirke våre inntekter fra abonnementer negativt».
