Av John Peter Collett, professor i historie ved Universitetet i Oslo
Publisert 20. januar 2019 kl. 18:21
«Det er snakk om en rekke prosaiske forhold som hvem som helst kunne gjort seg skyldig i, i et ordinært liv. Forhold som hvis det var gjort av et postbud på Kløfta, en rørlegger i Bodø eller kan hende en advokat i Stavanger, ikke ville vakt oppsikt.» Slik er saksøkerens advokat sitert i pressen fra åpningsinnlegget i den mye omtalte saken som i skrivende stund føres for retten, der en avskjediget historieprofessor ved Universitetet i Stavanger har gått til sak for å få kjent avskjedsvedtaket ugyldig.
Er det noen vesentlig forskjell mellom en professor ved et universitet og en rørlegger, i Bodø eller andre steder?
Faren for skader på bygninger, liv og helse er potensielt langt større hvis en rørlegger møter med promille på jobben, enn om en professor i et humaniorafag skulle ha tatt et glass eller to før en forelesning. Rørleggeren ville ha risikert å få sparken umiddelbart. Og det ville kunne få store konsekvenser for hans arbeidsgiver hvis ikke atferden ble slått ned på.
Et rørleggerfirma med ord på seg for å sende berusede folk til et oppdrag ville fort risikere å måtte stenge dørene. Universiteter har overlevd i hundrer av år med rykte for både dette og litt av hvert annet, og vil nok greie noen århundrer til på tross av skandalehistorier om «utagerende festing» blant lærerpersonalet.
Det er ingen mangel på eksempler fra universitetshistorien. En av de mer pikante anekdotene som ble fortalt ved Universitetet i Oslo, gjaldt en av våre språkforskere, med verdensry innenfor sitt fagfelt. En studiereise med stipend til en annen verdensdel startet dessverre i Paris, og både reisen og stipendmidlene tok brått slutt i alkohol blant prostituerte på Pigalle. Konsulatet måtte legge ut for hjemreisen, men ut over det fikk historien – så vidt vites – ingen konsekvenser for den det gjaldt. De som kjente ham, ble ikke overrasket, og saken ble dysset ned.
For ordens skyld: Hendelsen ligger langt tilbake i tid og er dårlig belagt med skriftlige kilder, så jeg gjengir den her med alle forbehold, og selvsagt anonymisert.
Norrønfilologen Eyvind Fjeld Halvorsen – i sin tid dekan ved HF-fakultetet i Oslo (1964-1969) – er det ingen grunn til å anonymisere. Han likte at det ble slått opp i avisene at han krevde å få lov til å drikke øl under muntlig eksamen, som han hevdet at han alltid hadde gjort. Det kom klage fra en student, men Fjeld Halvorsen stod på sitt – og fikk medhold fra universitetet.
Paradoksalt nok er det den saksøkende professorens advokat som i dag krever at en universitetslærer og forsker skal behandles på lik linje med en rørlegger eller et postbud. Jeg spår at han og regjeringsadvokaten raskt vil komme til enighet på akkurat dette punktet. At vitenskapelig ansatte ved universitetene må betraktes og behandles som produksjonsarbeidere – og at de selv må slutte å innbille seg noe annet – har vært underteksten i alle dokumenter om reformer i høyere utdannelse som har kommet fra skiftende regjeringer de siste tre tiårene.
Ikke dermed sagt at universitetsforskere har krav på samme behandling som en rørlegger. Det skal godt gjøres av en universitetslærer – i hvert fall innenfor humaniorafagene – å ta igjen en rørlegger i økonomisk godtgjørelse gjennom yrkeslivet.
