Korona: «Vi er bekymret for konsekvensene for unge forskere: at de skal bli utbrente, deprimerte og få redusert livskvalitet.»
Annonse
Annonse

Korona: «Vi er bekymret for konsekvensene for unge forskere: at de skal bli utbrente, deprimerte og få redusert livskvalitet.»

Av Ingrid Lossius Falkum, leder i Akademiet for yngre forskere og Bjørn Kristian Danbolt, generalsekretær i Akademiet for yngre forskere

Publisert 14. januar 2021

Kombinasjonen pandemi, høyt arbeidspress og jobbusikkerhet er en farlig cocktail for mange unge forskere. Vi må kartlegge følgene av pandemien for unge forskere i Norge, skriver Akademiet for yngre forskere.

I en fersk undersøkelse gjort av tidsskriftet Nature av om lag 7600 postdoktorer i 93 land, svarer rundt halvparten at de har vurdert å slutte med forskning på grunn av depresjon, angst eller lignende knyttet til arbeidet. Arbeidspress og usikkerhet om fremtidig karriere oppgis som de viktigste årsakene. I tillegg har nærmere 25 prosent opplevd trakassering. Av disse oppgir 65 prosent at de har vært utsatt for mobbing og skjeve maktforhold, 40 prosent kjønnsdiskriminering og nærmere 15 prosent har opplevd seksuell trakassering.

Det er oppsiktsvekkende hvor lite oppmerksomhet denne undersøkelsen har fått. Med unntak av noen få oppslag, blant annet i Khrono, har det ellers vært stille. Kanskje tenker man at resultatene ikke er overførbare til en norsk kontekst?

Annonse

Kan være tilsvarende i Norge

Flere av funnene i Nature sin undersøkelse samsvarer med vår egen undersøkelse «Unge forskere i Norge» fra 2018. Et av hovedfunnene er at unge forskere i Norge opplever en karrierevei i akademia som usikker og uforutsigbar, og mange vil ikke anbefale andre en karriere i akademia.

I undersøkelsen fra Nature pekes det også på hvordan Covid-19 har påvirket unge forskeres arbeidsmuligheter, gjennom at de har blitt forsinket med prosjekter og har mistet jobbtilbud og muligheter. Det er liten grunn til å tro at situasjonen er annerledes her til lands. Her hjemme viser den ferske undersøkelsen til Stipendiatorganisasjonene i Norge at hele 84 prosent av norske stipendiater har blitt forsinket med avhandlingen. En av årsakene er kravet om hjemmekontor, som har vært spesielt utfordrende for unge forskere som ofte bor i mindre leiligheter, er i etableringsfasen og har små barn. I tillegg har et flertall opplevd at arbeidspresset har blitt større. Vi ser også at institusjonene har vært for dårlige og uforutsigbare når det gjelder å innvilge forlengelse til unge forskere som har blitt forsinket som en konsekvens av pandemien.

Reportasjer publisert blant annet i Forskning.no skildrer unge forskere som sliter mentalt på grunn av stort arbeidspress og dårlig oppfølging. Vi vet ikke hvor stor andel av de unge forskerne i Norge dette gjelder, og om problemet er like omfattende som Nature sin undersøkelse viser, hvor nær halvparten har oppsøkt eller vurderer å oppsøke helsehjelp.

Koronaen har forsterket en allerede krevende situasjon

En stor andel unge forskere er ansatt på midlertidige og uforutsigbare kontrakter, langt oftere enn ellers i arbeidslivet. Midlertidigheten – som i 2019 var på nesten 33 prosent i UH-sektoren – skaper usikkerhet og gjør det vanskelig å planlegge langsiktig forskning av høy kvalitet. Vi tror at den særlige sårbarheten som preger denne gruppen, er underbelyst i sektoren, i likhet med virkningene av den utbredte midlertidigheten for arbeidsmiljøet, opplevd ytringsfrihet og faglig frihet.

Mange midlertidig ansatte ved norske institusjoner er utsatt for forskjellsbehandling. De behandles som om de tilhører et B-lag, i all hovedsak fordi man ved institusjonene er redd for at de skal opparbeide seg rettigheter til faste, kombinerte stillinger.

Mange steder får midlertidig ansatte ikke lov til å undervise og veilede, de får ikke lov til å søke ekstern prosjektfinansiering, de blir satt på sidelinjen i faglig-strategiske prosesser, og vi vet at det også finnes eksempler på at midlertidig ansatte holdes utenfor medarbeidersamtaler, arbeidsmiljøundersøkelser og liknende.

For en gruppe som allerede er under betydelig press, øker koronapandemien dette presset ytterligere.

Behov for mer kunnskap

Vi er bekymret for konsekvensene for unge forskere: at de skal bli utbrente, deprimerte og få redusert livskvalitet. Tall fra akademia internasjonalt tyder på at omfanget av mentale helseproblemer hos unge forskere er betydelig, men vi trenger mer kunnskap for å vite hvilke tiltak vi skal sette inn.

Vi er bekymret for at dyktige unge forskere ikke orker å bli værende i akademia, og for at norske forskningsmiljø mister talenter.

Vi er bekymret for konsekvensene pandemien får for likestillingen i akademia, etter at vi har sett at andelen innsendte artikler med kvinner som førsteforfattere har gått ned i flere tidsskrifter under pandemien.

Vi tror hele sektoren trenger mer kunnskap om unge, midlertidig ansatte forskeres situasjon. Derfor foreslår vi en landsdekkende kartlegging, blant annet med fokus på denne gruppens mentale helse, arbeidsvilkår, opplevd ytringsfrihet og faglige frihet.

Kunnskapssektoren må også sikre forutsigbare og mangfoldige karriereveier for unge forskere og redusere bruken av midlertidige stillinger. Karriereveiledningen må bli bedre, og unge forskere må sikres bedre muligheter til å opparbeide seg relevante ferdigheter innen for eksempel prosjektledelse, undervisning, innovasjon og kommunikasjon uavhengig av om stillingen er fast eller midlertidig.

Til slutt må myndighetene sikre en forutsigbar og robust grunnfinansiering av norsk høyere utdanning, for å gi forutsigbarhet og flere faste stillinger og skape miljøer som kan oppfylle forskningens samfunnsoppdrag – både i normale tider og i krisetider.