Ny type stilling skulle gjøre det lettere å få fast jobb. Men prøveordningen blir lite brukt.

Ny type stilling skulle gjøre det lettere å få fast jobb. Men prøveordningen blir lite brukt.

Av Julia Loge

Publisert 21. januar 2021

Bare en tredel av de mulige innstegsstillingene er tatt i bruk. Universitetet i Stavanger mener stillingene lar dem rekruttere toppkandidatene, slike som Elham Ghazimatin.

For halvannet år siden flyttet Elham Ghazimatin til Stavanger for å ta fatt på en stilling som universitetslektor i markedsføring. Hun hadde bodd seks år i Australia og var nylig ferdig med doktorgraden. Stavanger kunne lokke med en av de fremste fagpersonene i hennes felt, Kenneth Wathne. Men det alene var ikke nok til at hun ville tatt en stilling som postdoktor.

– Nei, CVen min var allerede konkurransedyktig nok, sier Ghazimatin.

I Australia og andre engelskspråklige land er «tenure track» drømmen for en ung akademiker, forklarer Ghazimatin. I Norge finnes en lignende ordning, innstegsstillinger, men de er lite brukt. Men i det siste har Ghazimatins arbeidsplass, avdeling for samfunnsøkonomi og finans ved Universitetet i Stavanger, bestemt seg for at når nye rekrutteres inn, skal det skje gjennom innstegsstillinger, ifølge avdelingsleder Christian Jensen.

Fakta
Innstegsstillinger
Stortinget har vedtatt en prøveordning med såkalte innstegsstillinger ("tenure tracks") for å stimulere til en mer attraktiv karrierestart for forskningstalenter. Ordningen omfatter fagmiljø som kan gi doktorgrad. Stillingene er på åremål, og dersom de tilsatte fyller gitte krav når åremålet går ut, kan de få fast tilsetting.

Tilsettingen kan enten være postdoktor med mål om fast tilsetting som førsteamanuensis eller professor ut fra kompetanse. Tilsettingen kan også være førsteamanuensis med mål om fast tilsetting som professor.

Regjeringen har fordelt 185 stillinger. I tillegg kan universiteter og høyskoler fortløpende søke om å få tildelt noen av de resterende stillingene i prøveordningen.

Kilde: DBH
Innstegsstilling betyr at Ghazimatin er ansatt for sju år. Hun har en utviklingsplan som setter klare mål for de sju årene, og hvis hun oppnår alle målene, får hun fast stilling som førsteamanuensis. Etter halvannet år er hun godt på vei, for ett av målene er åtte publiseringspoeng, og hun har allerede sikret seg fem av dem. I tillegg må hun ha gode studentevalueringer på undervisningen og gjøre noe administrativt arbeid.

– Jeg vet at alt teller, så jeg jobber mer med undervisningen når studentevalueringene teller så mye. Jeg viser meg fra min beste side og prøver jeg å gjøre at så godt jeg kan, som en perfeksjonist, sier Ghazimatin.

Ville erstatte postdoktorene

Allerede i 2010 ba Forskerforbundet Kunnskapsdepartementet om å utrede muligheten for å lage en slik ordning, etter modell av tenure track-systemet i andre land. Da hadde universitetene og høyskolene selv hatt mulighet til å opprette postdoktorstillinger i to år, og Forskerforbundet mente at postdoktorstillingene ikke fungerte etter intensjonen, altså å kvalifisere dyktige doktorgradskandidater til faste ansettelser.

Formålet med innstegsstillingene var blant annet å gi de unge forskerne større forutsigbarhet. De skulle gjøre det mer attraktiv å satse på en forskerkarriere i Norge og motvirke talentlekkasje til utlandet, argumenterte daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) da han lanserte tiltaket i 2014.

Innstegsstillingene ble vedtatt i 2015 som en prøveordning med 300 stillinger og 185 av dem ble fordelt samme år. Men fra stillingene ble opprettet til siste gang universitetene og høyskolene rapporterte, altså i 2019, var det bare ansatt 93 personer med slike vilkår. Universitetet i Bergen, som fikk anledning til å opprette 35 innstegsstillinger, hadde bare ansatt seks stykker i 2020, ifølge en arbeidsgruppe.

Totalt antall tilsatt i innstegsstillinger i løpet av rapporteringsåret

FørsteamanuensisPostdoktor
2016153
2017188
2018128
20191415
Kilde: NSDs Database for statistikk om høgre utdanning

Én forklaring på at ikke universitetene har kastet seg over muligheten, er at stillingene kom uten ekstra finansiering. Jensen ved UiS forteller at noen stillinger har de finansiert som spleiselag med andre aktører, mens andre må tas direkte fra basisbevilgningen. Derfor erstatter de ikke postdoktorer, som i større grad brukes på eksternt finansierte forskningsprosjekter.Les også:

Krever mer av universitetet

Innstegsstillingene er også mer ressurskrevende enn å ansette en postdoktor, ifølge avdelingsleder Jensen, fordi utviklingsplanen krever oppfølging og en mentor.

– Veiledningen er kanskje det beste med stillingen. Jeg er ikke redd for å stille spørsmål og ta opp bekymringer, alle støtter meg og vet at jeg er i en juniorstilling. Hvis jeg gjør en feil, så dømmes jeg ikke så hardt, sier Ghazimatin.

Hun setter pris på at stillingen er sjuårig, for da har hun god tid til å oppnå målene, samtidig som kravene dytter henne til å jobbe hardt. Underveis er hun i løpende dialog med instituttet om det er noe hun trenger å jobbe mer med, slik at hun tidlig får vite om hun trenger å legge inn ekstra innsats et sted.

Christian Jensen mener innstegsstillinger er vanlig i hans fagmiljø. Foto: UiS

Men Jensen er ikke i tvil om at det er en god ressursbruk.

– Hvis man først har ressursene til å bruke innsteg, så er det bedre, for de er garantert fast stilling, sier Jensen. – Postdoktorer er her i tre-fire år og så er det slutt, uansett hvor godt de gjør det.

Mer attraktive stillinger

Innstegsstillingene er mer attraktive når UiS søker kandidater på et internasjonalt arbeidsmarked. Når tenure track er målet for slike som Ghazimatin, vil de velge innstegsstillinger før de vurderer en postdoktorstilling.

– Hvis vi vil på det internasjonale markedet og bare har postdoktor å tilby, så har vi bare muligheter til å få de kandidatene som ikke har tatt innstegsstillinger.

– Så dere får bedre søkere?

– Ja, absolutt, folk med litt erfaring og flere publiseringer vil ikke være interessert i å være postdoktor, men det kan de være interessert i en innstegsstilling. I fjor lyste vi ut både postdoktor og innsteg, men kandidatene som kontaktet oss var ikke interessert i postdoktorstilling. Den er tidsbegrenset, og har de hatt én postdoktorstilling så kan de ikke søke innsteg etterpå.

Erstatter utlysninger av faste stillinger

Guro E. Lind
– Vi skulle ønske at mange flere var fast ansatte blant de unge forskerne, det er hovedbudskapet, sier Guro E. Lind. Foto: Forskerforbundet

Selv om innstegsstillingene i liten grad erstatter postdoktorer, erstatter de av og til utlysninger av faste stillinger som førsteamanuenser. Det forteller Forskerforbundsleder Guro Elisabeth Lind at lokallagene i Forskerforbundet melder inn.

Forskerforbundets lokallag har blandede erfaringer med denne stillingstypen, for det kan også oppstå problemer underveis, som uenigheter om kriteriene for fast ansettelse eller mulighet til å søke opprykk og andre faste stillinger før de sju årene er gått. Lind er også bekymret for kvinneandelen, som bare er 34 prosent av de nesten 100 som har fått slike stillinger.

– Forskerforbundet var med på å lansere innstegsstillinger, er dere skuffet over hvordan det har blitt?

– Nei, jeg tenker at å være åpen for nye løsninger i en sektor med utfordringer, så må man gjøre vurderinger i forkant og evaluere underveis. Når vi ser hvor lite brukt disse stillingene er, vil vi heller ønske en mer forpliktende bruk av postdoktorer, sier Lind.

Samtidig mener hun ikke at ordningen må avvikles.

– Når forskningsmiljøer har glede av det og bruker stillingene etter intensjonen, så er jo det fint.