Av Bår Stenvik. Foto: Erik Norrud
Publisert 22. desember 2021 kl. 09:31
Samtalen sto først på trykk i Forskerforum nr. 7 2021
– Hvordan da?
– Du må kunne nøste, sånn som jeg gjør foran dem på tavlen. Når jeg kommer til noe jeg ikke kan, da resonnerer jeg i stedet. Jeg innrømmer at jeg ikke husker ting – da må de slå opp i boken. De skal kjenne grensen for det de kan og ikke. Og tørre å stå for det. De skal møte mennesker som er så syke at de kanskje er i ferd med å dø. Om de ikke klarer å stå i usikkerheten, så kommer de til å ta livet av pasienter.
Anne Spurkland er årets vinner av UiOs formidlingspris, og i løpet av pandemien er hele Norge blitt kjent med henne. Siden mars i fjor har hun hatt over 450 henvendelser fra journalister og andre, hun har vært på radio og i avisene, og hun har rukket å skrive en bok. Hun har til stadighet opptrådt på TV for å svare på alle pandemirelaterte spørsmål. Der har hun framstått så smilende og entusiastisk at studentene knapt har kjent igjen sin egen foreleser.
Om vi skal forene disse ulike sidene av Spurkland, kan det kanskje hjelpe å gripe tak i hennes egne bud. Man må være bevisst på hva man vet og ikke vet. Og så må man nøste.
Anne Spurkland har en legemor og en forskerfar. I barnehagen elsket hun å lage ting, for så å presentere dem for foreldrene når hun kom hjem. Hun likte prosjektarbeid på skolen. Under påvirkning fra faren skrev hun ualminnelig ambisiøse særoppgaver. Allerede underveis på legestudiet begynte hun å forske, med studiestipend fra Forskningsrådet. Mens hun var postdoktor, adopterte hun og mannen barn fra Etiopia. Da lærte hun seg etiopisk. Hun satte seg også inn i adopsjonsforskning og skrev i adopsjonsforeningens medlemsblad.
– Fordi jeg syntes det var et kjedelig blad uten interessant innhold, ville jeg bidra til å gjøre det bedre. Og det gjorde jeg.
Slik snakker altså en som vet hva hun kan og ikke kan.
Da barna begynte i korps, ble hun styreleder, og bygde opp en ny og mer effektiv modell for drift av loppemarkedet. Da mannen fikk påvist cøliaki, satte hun seg inn i prinsippene for kakebakst uten gluten og egg, og skrev blogg og kokebok.
Bloggingen og bokskrivingen har tvunget meg til å tenke og til å lese meg opp på masse vitenskapshistorie jeg ikke kunne, sier professor Anne Spurkland.
– Er det sånn at du går til alle aktiviteter med en forskers innstilling?
– Du kan si at jeg går grundig til verks i absolutt alt jeg gjør.
Hun avbryter seg selv.
– Nei, ikke absolutt alt da …
Så begynner hun å nøste.
– Jo! Jeg syr mine egne klær, jeg strikker, jeg spinner garnet. Lærer meg teknikken. Gjør det.
– For meg virker det som du ganske konsekvent bruker de utfordringene du møter for å bygge ferdigheter på lang sikt?
– Det er ikke sånn at jeg skjønner i øyeblikket hvor langt jeg kan trekke det, det er litt mye å påstå. Men det har vist seg at ting jeg har lært på jobben, har jeg kunnet bruke på fritidsaktivitetene og omvendt.
Nevnte vi at hun ble leder for Etiopiaklubben og lagde landssamlinger for adoptivforeldre? Den erfaringen lærte henne om deltakerlister, program og navnelapper. Det kom godt med da hun bestemte seg for å arrangere internasjonal immunologikonferanse i Lofoten i 2005. For å lage håndbok til driften av korpset lærte hun seg å bruke programmet InDesign, det var også nyttig i jobbsammenheng. Og boken om glutenfri kakebakst?
– Den boken var startskuddet for mitt utadrettede opplegg. Det var helt bevisst. Jeg skulle etablere meg som fagformidler.
Strategien kom med en liten risiko. En indisk jobbsøker til hennes forskergruppe ble svært usikker på seriøsiteten hennes da han googlet «Anne Spurkland» og bare fant kakestoff. Spurkland skjønte at det var på tide å blogge om immunforsvaret.
Bloggen Immunglimt ble fra 2012 et skriveverksted for Spurkland, mens hun leste lærebøker om sakprosaskriving og studerte populærvitenskapelige bestselgere som Siddharta Mukherjees Keiseren over alle sykdommer. Hun visste at hun var god til å forelese («Der er jeg perfekt», sier hun med glimt i øyet), men også at hun hadde noe å lære om skriftlig formidling. På bloggen øvde hun seg på historiefortelling og metaforer, og forfattet poster med titler som «Klesavdelingen» (en metafor fra loppemarked-sektoren) eller «Overvåkningssamfunnet».
– Tittelen i en bloggpost er ofte metaforen. Og peker i retning av et bilde eller en fortelling folk kjenner til. Spenningsmomentet er hvordan trådene knyttes sammen: Hvordan vil hun knytte immunforsvaret til denne filmen eller fortellingen?
– Med høye karakterkrav har vi selektert for de studentene som kan lære og gulpe opp alt.
– Du har for eksempel brukt TV-serien Skam?
– Mange ganger. For eksempel det øyeblikket da sesong 3 stoppet midtveis. Jeg satt våken midt på natten og så et klipp på 16 sekunder med kropper i bevegelse, uten at man så ansiktene. Alle lurte på hvem det var, og det var ti dager til neste episode. Så tok det bare 13 timer før noen på Twitter hadde løst gåten. De hadde brukt bildesammenligning: isolert føflekker fra andre bilder av karakterene, og gjenfunnet dem på kroppene på den lille filmsnutten.
Hun tar en ørliten kunstpause.
– Og sånn driver immunforsvaret på også! T-cellen bruker ikke all informasjon, de bruker bare noe informasjon fra et protein for å gjenkjenne fremmed materiale i kroppen.
T-celler er hvite blodceller som gjenkjenner og dreper stoffer som er farlige for kroppen.
All skrivetreningen og bloggingen ble fulgt opp med boken Immun: Kroppens evige kamp for å overleve (Spartacus, 2017). Så, i 2020, kom covid-19. Hun forutså hva det ville innebære for henne, og opprettet det Excel-dokumentet som for øyeblikket viser at hun er blitt kontaktet 463 ganger av journalister og andre som ønsker å få henne i tale.
Spurkland forklarer at det aller viktigste er å mestre «heis-pitchen». Å kunne fatte seg kort og forståelig, å vite at man kan få formulert både et problem og en løsning på 30 sekunder – eller i alle fall under fire minutter. Dernest handler det om metaforer og historiefortelling. Ikke bare å bruke metaforer, men å anstrenge seg for å bruke dem godt.
– For eksempel bruker nesten alle mine kollegaer krigsmetaforer når de skal forklare immunforsvaret i offentligheten. Det er intellektuelt slapt.
I sin siste bok, Frisk nok! Håndbok i immunforsvar (Spartacus, 2021), tar Spurkland et oppgjør med alle som prøver å berike seg på remedier og metoder som skal «styrke immunforsvaret». Denne forståelsen av «sterkt immunforsvar» kommer blant annet av den hyppige bruken av krigsmetaforer.
Spurkland påpeker at nøkkelen til et godt liv er at immunforsvaret er passe sterkt og aktivt – ellers vil det angripe kroppens egne celler. Hun foreslår en rekke metaforer som hun selv mener er mer nyttige for en god forståelse, som «konkurranse» eller «demokrati».
– Du har et cellesamfunn som har felles interesser, som ikke er sammenfallende med cellesamfunn rundt. Og så skal de sørge for at deres eget cellesamfunn lykkes uten å bli overveldet av de andre.
– Jeg går grundig til verks i absolutt alt jeg gjør.
– Men en parasitt eller bakterie kan også være nyttig for oss, selv om de er fremmede?
– Ja, mange av de bakteriene vi har i tarmen, inngår i et samarbeid, så man kan tenke på dem nærmest som en del av kroppen. Kanskje er det sånn at de styrer immunforsvaret til en viss grad. De har sammenfallende interesser med oss, og deres beste sjanse er hvis vi overlever. Så immunforsvaret må tolerere en del av det som er i tarmen.
– Hvor bevisst tror du fagmiljøet selv er på de metaforene de bruker, og hvordan det former forståelsen?
– Mange immunologer plasserer seg ikke i en situasjon der de må forklare noe til utenforstående, og jobber så detaljert at de ikke trenger metaforer. Men oppigjennom den immunologiske forskningshistorien har noen forskere satt seg ned og tenkt, og sagt «Folkens, her er det noe vi ikke forstår, det er et stort hull i kunnskapen vår». Og så har de lagd gode metaforer, som har hatt enorm betydning for å bringe forskningen framover.
Da Spurkland selv var ph.d.-student, forsket mange på hvordan T-celler kan gjenkjenne fremmede molekyler. Men ingen stilte spørsmålet om hvordan T-cellene vet hva som er farlig og ikke? Mange ting i kroppen er fremmede, eller kan virke fremmede, uten at immunforsvaret bør reagere på dem. To forskere kom opp med ideen om et «faresignal». Den ene var Charles Janeway:
– Han er lærebokforfatter, og de er ofte gode til å konseptualisere. Han foreslo at bakterier hadde molekylære motiver som kunne oppdages av celler som viser dem fram til T-celler. Så begynte man å lete, og nå vet vi at det finnes betennelsesceller som har mottagermolekyler på overflaten som kan kjenne igjen disse mønstrene. Dette er helt avgjørende for immunreaksjoner og for at vaksiner skal fungere.
Den andre forskeren var Polly Matzinger. Hun reflekterte også over hva faget visste og ikke, og nøstet seg fram til hva som måtte befinne seg i kunnskapshullene. Hun mente at ikke bare bakterier, men også skadet vev måtte sende ut signaler til immunsystemet om at noe var galt.
Anne Spurkland krever fortsatt at studentene skal bruke fysiske journalbøker og skrive for hånd. Hun gleder seg til kommunikasjonen også blir mer fysisk. Her i samtale med postdoktor Pawel Borowicz.
– Og det hadde hun rett i. En skadet celle slipper ut molekyler, og når de er på feil sted, får immunsystemet beskjed og gjør noe. Begge disse oppdagelsene kom altså til ved hjelp av dyp tenking og en velvalgt metafor.
Ved siden av å være en banebrytende forsker er Polly Matzinger Spurklands ledestjerne når det gjelder formidling. Matzinger bruker aldri PowerPoint, men live-tegner sine egne illustrasjoner underveis med en tusj og en projektor.
– Å kunne holde en forelesning om vitenskapelige resultater bare med sine egne håndtegninger, det er fantastisk. Kanskje må du også kunne vise et og annet resultat-slide underveis. Men det er der jeg har lagt listen. Og jeg synes jeg er ganske god.
Når Spurkland selv underviser, bruker hun bare tavle og kritt. Hun omtaler auditoriet som sitt «teater», der hun spiller sin tidligere omtalte rolle som «drage». Nå har vi altså nøstet oss tilbake til der vi begynte, og til betydningen av å konfrontere legestudenter med deres egen usikkerhet.
– Jeg har studentene i histologi, der de skal gjenkjenne vevsarter og mønster og blodkar og slikt. Men første gang de ser det, kan de ingenting, og ser bare noe rosa og lilla. Likevel plukker jeg ut en som må beskrive bildet høyt foran de andre. De må lære seg å stole på sin egen observasjonsevne, og tørre å si «Jeg ser en rosa strek og en lilla prikk, og en rund sirkel». Hvis de ikke kan tørre å si det høyt, må de finne seg et annet studium med en gang. De har seks år på seg til å bli kvitt den frykten for kanskje å ta feil. Da kan de like gjerne begynne med meg.
– Jeg lurer på: Hvor bevisst er du selv på forskjellen i rollen du har på TV og i klasserommet?
– Rollen min for studentene er å gjøre et inntrykk de ikke glemmer resten av livet. Det er noe helt annet enn når jeg er på NRK. Da prøver jeg å være litt avvæpnende. De andre er ofte helt alvorlige, men jeg smiler og kan finne på å le, selv om temaet er veldig alvorlig. Min erfaring er at da får jeg til mer.
– Du har en metode for det, som for alt annet i livet?
– Det er også et resultat av at jeg har et overskudd og liker å fortelle. Men når du tvinger meg til å kommentere det, ser jeg jo hva jeg holder på med. Det er åpenbart fordi jeg har en erfaring med at når jeg er tydeligere, sånn som jeg er privat, så er ikke det alltid så lurt. Fra barndommen av har jeg fått høre at jeg tar mye plass og er ganske bestemt. Det er ikke bare behagelig å få tilbakemeldinger på det. Men det hjelper med et smil.
– Kan det være at offentligheten også har lav toleranse for bestemte damer som tar mye plass?
– Jeg vet ikke. Det er vel like mye personlighet. Jeg ligner mye på faren min. Han kunne også være ganske bardus, men utviklet en form for sjarm som han brukte i offentligheten.
– Du har fått en formidlingspris og mye oppmerksomhet. Men har formidlingen gått ut over jobben?
– Det er ikke tvil om at det har gått ut over forskningen.
Svaret kommer kjapt, men så begynner hun å nøste.
– På den andre siden har jeg alltid hatt tidkrevende prosjekter ved siden av. Pandemien har også frigjort tid, vi har sittet hjemme. Summa summarum er det ikke sikkert … kanskje er det omvendt. Jeg er blitt flinkere til å kommunisere, og flinkere til å skrive forskningssøknader. Jeg har mye bedre oversikt over faget. Og det at jeg er blitt så synlig nå under pandemien … Det skader ikke å være synlig – så lenge en er synlig på en måte som ikke blinker en ut som en idiot.
