Av Julia Loge
Publisert 17. februar 2021 kl. 15:31
«Suksessrike forskere premieres mer enn forskningen deres alene tilsier, og det er et økende gap mellom de som har, og de som ikke har, både i lønnsnivå, forskningsfinansiering og vitenskapelige priser».
De to danske forskerne Mathias Wullum Nielsen og Jens Peter Andersen ved Universitetet i Århus forsker på vitenskapelige eliter. Sitatet over er hentet fra en artikkel publisert i tidsskriftet PNAS i februar. Der viser de hvordan forskningens elite sitter på en stadig større andel av de vitenskapelige siteringene i verden.
De har undersøkt 26 millioner vitenskapelige artikler fra fire millioner forfattere innen medisin, realfag og jordbruksfag. Hovedfunnet deres er at den aller mest siterte eliten, 1 prosent av forskerne, økte sin andel av siteringer fra 14 prosent i 2000 til 21 prosent i 2015.
Forskerne bak artikkelen bruker gini-indeks for å si hvor ulikt siteringer er fordelt. Det er et mål som ofte brukes for å vise økonomisk ulikhet. Med en gini-indeks på 0,7 er siteringer mer ulikt fordelt enn inntektene i Sør-Afrika, som ifølge Verdensbanken har verdens høyeste gini-indeks, 0,63, eller altså verdens skjeveste fordeling av inntekt.
Årsaken er ikke at hver enkelt artikkel siteres mer, men at de mest siterte er medforfattere på flere artikler. Den høyt siterte eliten hadde i snitt over 100 medforfattere i 2015. De som blir mindre sitert har også flere samarbeid i dag enn for 20 år siden, men de publiserer samlet sett mindre, både alene og i samarbeid.
Fysikk og astronomi er holdt helt utenfor, fordi der er det noen enorme internasjonale samarbeidsprosjekter som genererer artikler med ekstremt mange forfattere og ekstremt mange siteringer.
Alt i alt har siteringseliten fått flere medforfatterskap og siteringer, men uten at de egentlig har blitt mer produktive.
Det er USA og Storbritannia som dominerer og har både det høyeste antallet og andelen av eliteforskerne. Men USA faller på listen.
Fra 2000 til 2004 lå landet helt på topp over forskere i siteringseliten. Men siden da har åde Nederland, England, Sveits og Belgia har passert USA målt etter hvor stor andel av landets forskere som tilhører eliten. Dette skjer også på universitetsnivå, Harvard, Stanford og MIT i USA har fått lavere konsentrasjon av siteringselite, mens universitetene i Amsterdam og Leiden i Nederland, eller Kings College i London, har økt konsentrasjonen.
Tilsammen ligger sju av de ti landene med størst vekst i siteringseliten i Europa, men også Sør-Afrika, Australia og New Zealand vokser. Uansett er det fortsatt USA og Storbritannia som har både de høyeste antallet og andelen av eliteforskere. [JL1]
Nielsen og Andersen mener også at den økende ulikheten ikke skyldes at det har blitt flere forskere eller at databasen de bruker dekker flere tidsskrift på slutten av perioden enn på starten.
De viser imidlertid til at det er flere «flyktige forskere», det vil si forskere som har korte vitenskapelige karrierer i prosjekter andre leder og med færre publikasjoner, men er usikre på hvordan det virker inn, fordi forskere med fire eller færre artikler i databasen har ikke blitt regnet med.
De forventer også at ulikhetene fortsetter å vokse: «I et evalueringssystem der bibliometri veier tungt ved finansiering og ansettelser, kan vi forvente å se ytterligere økning i konsentrasjonen av finansiering, publisering og sitering», skriver de.
Forskerne slutter med å stille to spørsmål: Betyr den økende forskjellen at eliten får et monopol, slik at kreativiteten skades og det blir vanskeligere å utvikle nye ideer og tilnærminger? Eller betyr det at det er altfor mange forskere, og en kunne redusert antallet betydelig uten at det ville senke farten i forskningsfronten?
Les også:
