Av Jon Olav Bjergene, sekretariatssjef i Unio
Publisert 15. november 2020 kl. 21:05
Det er ironisk at korona dempet interessen for grønne krav i oppgjøret, men korona reduserte samtidig klimagassutslippene.
En artikkel i forrige nummer av Forskerforum tar for seg hvordan klima- og miljøtiltak kan inngå i tariffavtaler, gjerne i form av et spleiselag mellom arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. (Saken tar utgangspunkt i boka Grønne tariffavtaler, som innleggsforfatteren Jon Olav Bjergene har skrevet flere av artiklene i og vært medredaktør for, red.merk.)
Tilskudd til sykler eller el-sykler for ansatte, færre og mer miljøvennlige jobbreiser, hjemmekontor og å sykle eller gå til jobben som en del av arbeidstiden er noen eksempler på grønne tariffbestemmelser. Slike enkle tiltak for å redusere klimagassutslipp burde vært på plass for lengst. Sjansen gikk fra oss også denne gangen. Resultatene fra oppgjørene begynner å manifestere seg og det ser dessverre magert ut når det gjelder grønne tariffavtaler.
Det er imidlertid noen positive tendenser og ett hederlig unntak å fortelle om.
Handel og Kontor i Norge og Virke fikk på plass et nytt bilag til landsoverenskomsten med en oppskrift på samarbeid om bærekraftig utvikling av virksomhetene. Landsoverenskomsten er tariffavtalen for handelsnæringen som teller drøyt 350 000 ansatte. I offentlig sektor er det også kommet på plass noen nye bestemmelser om partssamarbeid innen klima og miljø.
Effektive, materielle endringer av tariffavtalene som forplikter partene og faktisk reduserer klimagassutslippene ble det dårlig med. Og nå er det to år til neste gang det blir hovedoppgjør og nye muligheter.
LOs representantskap er toneangivende for tariffoppgjørene I Norge. Bare uker før korona stengte ned Norge ble det fattet et prinsipielt viktig vedtak der:
«Partene må i fellesskap vurdere hvordan tariffavtalene kan bidra til bærekraftig utvikling og samtidig sikre rettferdig fordeling.»
I fagbevegelsen ellers, og i arbeidsgiverforeningene, var det også bevegelse, i hvert fall tydelig interesse for en ny retning for tariffoppgjørene. Hvordan kunne man bruke kollektiv makt som virkemiddel for å redusere virksomhetenes miljøavtrykk?
Vi har jo sett at mange klarer seg fint med hjemmekontor og at det fint går an å sykle til jobben. Vi så at vi kunne droppet hele utbyggingen av nye E18, om bare noen få prosent av oss i Oslo-området slutter å kjøre bil til jobb.
Hvorfor ga ikke denne nye kunnskapen og erfaringen drahjelp til å plukke lavthengende frukter som, for eksempel nye regler om hjemmekontor og tjenestereiser?
En tariffavtale som bestemmer at tjenestereisene skal foregå med tog, buss eller sykkel, eventuelt at det gis ekstra kilometergodtgjørelse for sykkel og el-bil, ville gjort en forskjell.
En tariffavtalt rett til miljøsertifisert arbeidsutstyr kunne også vært et krav. I begge tilfeller ville klimagassutslippene fra bedriftens virksomhet blitt redusert. For arbeidsgivere og tillitsvalgte på alle nivåer er denne typen regulering lite inngripende, og enkle og lite belastende tiltak på veien mot mer bærekraftige bedrifter.
Man kan også tenke seg langt mer inngripende i bedriftenes autonomi, men til gjengjeld langt mer miljøeffektive. Hvis det for eksempel ble bestemt i tariffavtalene at virksomheter i store byer skal behovsprøve tilgang til gratis parkering på arbeidsplassene, vil mange arbeidstakere gå over til kollektivtransport. Ifølge tall fra Cicero (omtalt i boka Grønne tariffavtaler, 2020) kunne et slikt krav halvert antall jobbreiser med bil, og åpenbart gitt en vesentlig reduksjon av klimagassutslipp. For arbeidsgiver vil det redusere kostnadene.
Oppgjøret ble dårlig sett fra et miljøperspektiv, men koronakrisen viste oss at trepartssamarbeidet er helt essensielt når gjennomgripende tiltak skal settes i gang raskt. Tariffavtalene er grunnmuren i trepartssamarbeidet. Partenes felles innsats for å løse de store utfordringene i samfunnet, er en av den norske modellens aller beste sider og den kan brukes i det grønne skiftet.
Fordelene med grønne tariffavtaler er fremdeles mange. For det første er tariffavtalene rettslig bindende. Tariffavtalene er resultat av kompromisser mellom partenes interesser.
Når miljø også trekkes inn i dem, balanseres partenes interesser også mot et nytt hensyn som vil prege virksomhetenes rammevilkår mer og mer, nemlig miljøkrav fra myndigheter, kunder og andre samarbeidsparter.
Klima og miljø vil prege norsk samfunns- og arbeidsliv i overskuelig fremtid og før eller senere vil arbeidslivsregulering og miljøregulering møtes. Fremtidens tariffavtaleforhandlinger bør derfor skje innenfor nye rammer som tar hensyn til miljøet.
I Norge er det utenkelig at arbeidslivets parter ikke tar en viktig rolle i det grønne skiftet. De som har makt, har også ansvar. Vi må både kreve og regne med at arbeidslivets parter vil ta sitt ansvar og vi må regne med og kreve at vi i hovedoppgjøret 2022 tar i bruk tariffavtalene som verktøy for å nå helt nødvendige klima- og miljøpolitiske mål.
