Publisert 9. mai 2021 kl. 23:28
– Denne gangen får vi se ni påmalte bronseskulpturer som veksler mellom det pene og det groteske.
– Konsekvensene av et liv preget av grådighet og overdreven individualisme går igjen i flere av utstillingens ni figurer.
Med blikket festet mot kameraet forteller Fride Jensen og Linn Hestnes om en utstilling med den amerikanske, verdensberømte kunstneren Paul McCarthy, som fra mai er å se på galleriet Peder Lund på Tjuvholmen i Oslo.
Jensen og Hestnes studerer kunsthistorie ved Universitetet i Oslo (UiO), og opptaket de spiller inn gjøres som en del av praksisoppholdet ved Kunzt, en slags medieplattform som formidler innhold om kunst og kunstbransjen. Der har studentene intervjuet kunstnere, skrevet manus, filmet, redigert, klippet, presentert og kritisert kunstutstillinger.
– Det å jobbe med kunstkritikk så praktisk har gitt oss mye akademisk selvtillit. Man kjører seg fort fast i et spor hvis man sitter for mye på lesesalen. Man blir usikker på sin egen kompetanse og hvordan den står seg sammenlignet med andre i samme felt og i arbeidslivet, sier Fride Jensen.
Tilbudet om praksis for UiOs kunsthistoriestudenter er nytt av året, og tungvektere som Munchmuseet og Henie Onstad Kunstsenter er også med på ordningen. Til gjengjeld får studentene studiepoeng og støtte fra Lånekassen.
Studentene er overbevist om at praksisen vil gjøre det lettere for dem når de etter hvert skal ut i arbeidslivet:
– Absolutt. Det er ikke noe spørsmål en gang.
Dette må være som musikk i ørene til Henrik Asheim (H), skal vi tro utsagnet hans da han la fram stortingsmeldingen «Utdanning for omstilling – økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning» tidligere i år:
– Det er egentlig ingen grunn til at det bare er profesjonsutdanningene som skal ha praksis. Det burde være like selvfølgelig at en historiestudent fikk prøve seg i arbeidslivet underveis i studiet, sa forsknings- og høyere utdanningsministeren den gangen.
Det er en politisk målsetting at utdanning og arbeid skal knyttes nærmere sammen. Ifølge relevansmeldingen er målet å «sette studentene bedre i stand til å møte et samfunn og arbeidsliv i omstilling og endring». Fjorårets kompetansereform skal «tette gapet mellom hva arbeidslivet trenger av kompetanse, og den kompetansen arbeidstakerne faktisk har». For å gjøre det enklere å oppdatere kunnskapen sin er en strategi om etter- og videreutdanning og fleksible utdanningsløp varslet i løpet av året. For ikke å nevne diskusjonen om å fjerne naturfag, samfunnsfag og historie som obligatoriske fag på videregående skole. Ifølge politikerne skal den nye fagsammensetningen ha «økt relevans for utdanning og arbeidsliv».
– Ser vi økt fokus på at høyere utdanning skal være arbeidsrettet?
– Ja, jeg vil jo si det. Det er et nesten unisont krav til universitetene om at det de gjør skal være relevant for samfunnet utenfor, og at det skal være det her og nå. Det er nokså rimelig at man spør etter relevans, men man må ikke glemme at grunnforskning og utdanninger som går mer på grunnleggende vitenskapelige disipliner også er av betydning, svarer Anne Husebekk, styreleder i Universitets- og høgskolerådet og rektor ved UiT – Norges arktiske universitet.
Arbeidsrelevans er ikke bare noe regjeringen har funnet opp. I 2018 undersøkte OECD hvordan norske studenter klarer seg på arbeidsmarkedet. Konklusjonen den gangen var ikke så aller verst: Norske studenter får som regel gode jobber. Men det var en hake: Tilknytningen til arbeidslivet underveis i utdanningen er svak, og samarbeidet mellom utdanningsinstitusjonene og partene i arbeidslivet er dårligere enn i andre nordiske land, for eksempel på utforming av studieprogrammer.
Dirk van Damme er seniorrådgiver i Direktoratet for utdanning og ferdigheter i OECD, og forteller at lignende diskusjoner pågår i hele Europa. Han mener mange akademikere ikke vet nok om hva som skjer på arbeidsmarkedet.
– Myndighetene i mange land mener at universiteter forbereder studenter basert på hva akademikerne selv tenker er viktig, men at de ikke ser på hva studentene bruker disse ferdighetene til, forteller van Damme fra hjemmekontoret utenfor Paris.
Akademikere bør faktisk se på arbeidsrelevans som en invitasjon, oppfordrer han.
– Hvis akademikere ser på hva som skjer på arbeidsmarkedet på en mer sofistikert og vitenskapelig måte, kan de kan ta hensyn til dette når de designer studieprogrammer. Dette handler ikke om å kopiere hva markedet etterspør. Universitetet må forsvare sin autonomi og bestemme hva de mener er viktig, men kjennskapen til arbeidsmarkedet bør bli mer nøyaktig, sier han.
Ifølge Dirk van Damme handler ikke arbeidsrelevans om at bestemte grader skal føre til bestemte profesjoner, men heller om hvilke ferdigheter som kan brukes i ulike jobber.
– Det er ikke noe galt med at en filosof ender opp i it-sektoren, men hvis dette er virkeligheten, slik det er i mange land, kan man spørre seg hvilke ferdigheter et filosofiprogram forbereder studentene på, sier van Damme.
– Mange nyutdannede har mye akademisk kunnskap, som er kjempeviktig, men de vet ikke hvordan de skal formidle kunnskapen eller bruke den i praksis. Jeg sier ikke at arbeidsgiver alltid har rett, men universitetene bør bli flinkere til å lytte til hva arbeidsgiverne har å si. Jeg vet ikke hvordan det er i Norge, men i mange andre land klager arbeidsgivere på at studentene ikke er spesielt «employable» (journ.mrk.: nok ferdigheter og egenskaper til å bli ansatt et sted).
Når Fride Jensen og Linn Hestnes skal sette ord på hva de har lært under praksisoppholdet, så er det nettopp koblingen mellom det teoretiske og det praktiske de peker på.
– I den lille boblen på Blindern så blir det et slags ekkokammer. Vi skriver, leser og snakker et visst språk, og når vi kommer ut i arbeidslivet så tror vi at alle skal forstå den samme lingoen. Men det er jo egentlig et ganske smalt felt. Derfor er det viktig å kunne kommunisere slik at andre enn nisjefeltet forstår hva vi snakker om, sier Jensen.
I løpet av måneden i praksis spilte de inn én til to klipp i uken. Ofte skulle videoene spilles inn, klippes og redigeres ferdig på et par dager. Ingen av dem hadde noe særlig erfaring med dette tidligere.
– Vi vet jo hvordan vi analyserer kunst, men overgangen fra å produsere innhold for et akademisk publikum til et bredere et, var krevende – spesielt innen en stram deadline, sier Linn Hestnes.
– Det er noe man kan lære seg først som sist. Som student har man ofte lange frister, mens man i arbeidslivet kanskje har én eller to dager. Studenter har gjerne mulighet til å perfeksjonere på produktet sitt til det uendelige, men her måtte vi bare produsere og si oss fornøyd. Det var god læring, sier Fride Jensen.
Her hjemme er det LO og NHO som har jobbet for å knytte universitets- og høyskolesektoren (UH-sektoren) tettere til arbeidslivet. I rundt fem år har de arbeidet for en felles plan om arbeidsrelevans i høyere utdanning. Når de skal gi tilbakemelding til høringer om forskning og høyere utdanning, er innspillene ofte samstemte.
Ett mål ser ut til å gå i boks:
– Det startet med at vi hadde en ambisjon om at alle skal få tilbud om studiepoenggivende praksis, sier kompetansedirektør i NHO, Are Turmo.
I tillegg ønsker de å styrke de såkalte RSAene (Råd for samarbeid med arbeidslivet), et rådgivende organ som skal styrke samarbeidet mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet, som institusjonene har vært pålagt siden 2011.
– Jeg sitter i flere av disse RSAene selv. Møtene er gode, men NHO mener det bør være klarere retningslinjer for hva RSAene skal diskutere, og at RSAene bør gi overordnede innspill til dimensjoneringen av studietilbud. Det bidrar til en kultur, sier Turmo.
Verken NHO eller LO ser bort ifra at universiteter og høyskoler skal måles mer på arbeidsrelevans.
– Vi skulle ønske meldingen ga tydeligere signal om at UH-institusjonene skal måles mer på samarbeid med arbeidslivet. Men akkurat hvordan dette skal operasjonaliseres, må man finne en løsning på, som balanserer ulike hensyn, sier Turmo.
For LO handler det om å forbedre kontakten der den er dårlig. Det er ikke sånn at «one size fits all», mener førstesekretær i LO, Julie Lødrup.
– Vi mener at universitetet og arbeidslivet bør samarbeide mer. Universitetene, studentene og arbeidslivet ønsker det. Det kan være ulike behov avhengig av om du er medieviter ved UiO eller ingeniør ved Høgskolen i Innlandet, men begge utdanninger vil ha utbytte av tettere kontakt med arbeidslivet, sier Lødrup.
Heller ikke LO er fremmed for at det skal måles mer.
– LO mener at man i en gjennomgang av finansieringssystemet må se på muligheten for at arbeidsrelevans tas inn som en del av dette systemet, sier Lødrup og viser til regjeringens plan om å utrede finansieringsordningen for universiteter og høyskoler.
– Dere er to mektige aktører. Hvor stor innflytelse har LO og NHO på utdanningspolitikken?
– Det er opp til andre å vurdere. Men siden vi er så store og representerer så mange, er det klart at vi opplever å bli godt lyttet til, både av myndighetene, universiteter og høyskoler. I løpet av de siste ti årene har UH-sektoren blitt mer åpen og innstilt på samarbeid med partene i arbeidslivet, sier Turmo.
– Vi er med i prosessene, og vi blir hørt. Men det er et stort felt og mange interessenter, der institusjonene er de primære, svarer Lødrup.
Det spørs hva resten av UH-sektoren mener om partenes ønske om mer måling. Det ble i hvert fall bråk da Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet i fjor gikk inn for å gjøre relevant arbeid etter endt studie til kriterium i en ny finansieringsmodell. Førsteamanuensis i sosiologi ved NTNU, Arve Hjelseth var en av dem som engasjerte seg. Han er langt fra imot at framtidige jobbutsikter bør vektlegges, men mener det er problematisk hvis disiplinfagene profesjonaliseres på linje med profesjonsfag, som er naturlig rettet mot arbeidslivet.
– Vi kan ikke styre de lange linjene i utdanning etter arbeidslivets kortsiktige behov. Etter hvert som arbeidslivet endrer seg, så vil de generelle utdanningene være relevante. Det finnes i dag hundrevis av sosiologer som jobber med ting de ikke visste var relevante for 30 år siden. Jeg er redd et stramt søkelys på relevans vil true den generelle kompetansen man får i disiplinutdanningene, sier Hjelseth.
Han ser på det som en løsning på et problem som ikke finnes.
– Ikke alle studerer direkte med sikte på å få jobb, men for å lære noe de er nysgjerrig på. Det kan også vise seg å være nyttig for arbeidslivet. Hvis vi utdanner studenter for å gjøre dem relevante for arbeidslivet, kan vi bomme på målet fordi arbeidslivet endrer seg. Relevans må forstås vidt, og ikke som et uttrykk for kortsiktige fluktuasjoner.
Ifølge Hjelseth kommer de fleste seg inn på arbeidsmarkedet til slutt. Her vil nok noen komme med en samfunnsøkonomisk pekefinger, men som han sier, litt prøving og feiling er en del av det å bli voksen.
– Ja, noen bruker kanskje litt lengre tid, men blant dem som studerer humaniorafag er det mange som har et driv, og som ofrer mye for å nå målet sitt. Alle som har sett tv-serien Unge lovende skjønner hvor sterk drivkraften for å jobbe med noe kreativt er. De bruker kanskje noen år på å komme på riktig hylle, men disse har kanskje et mer spennende liv i 20-åra enn hvis man går et strømlinjeformet studie, sier Hjelseth.
Her passer det kanskje å vende tilbake til kunsthistoriestudentene. Verken Linn Hestnes eller Fride Jensen tok særlig hensyn til arbeidsmarkedet da de skulle velge studieretning. Studievalget var litt preget av tilfeldigheter, men mest av alt fulgte de interessene sine.
Mens Hestnes har noen år igjen av studiene, forbereder Jensen seg på å starte på jobbjakten.
– Huffameg, sier Hestnes til venninnen.
– Det har vært en skikkelig reality check. Jeg innser at jeg burde ha tenkt på det tidligere, og at jeg ikke har hatt spesielt god oversikt over hva kompetansen min kan brukes til. Jeg tenkte ikke før nylig på at man som kunsthistoriker kan jobbe som journalist, for eksempel, sier Fride Jensen og forsetter:
– Det er mye debatt rundt hva kulturjournalistikk egentlig skal være om dagen. Det kunne vært spennende å være med på å forme et nytt syn på hva denne sjangeren skal romme.
For nysgjerrige arbeidsgivere: Det studentene har produsert av kunstformidling og kunstkritikk ligger tilgjengelig på sosiale medier.
Les også:
