Ola Borten Moe: – Vi må dra til hardt nok
LUKK
Annonse
Annonse

Forskningssystemet:

Ola Borten Moe: – Vi må dra til hardt nok

Av Julia Loge

Publisert 5. desember 2022

Ola Borten Moe mener ressursene til forskning kan utnyttes bedre. Nå vil han finne ut hvordan.

Ola Borten Moe har vært statsråd for forskning og høyere utdanning i et år. Han har kastet styret i Forskningsrådet, kuttet i nybygg-budsjettene og truet med sterke virkemidler om ikke universitetssektoren får andelen midlertidige ned på nivå med resten av arbeidslivet.

Nå har han satt i gang arbeidet med en stortingsmelding om hele forskningssystemet. Meldingen skal komme mot slutten av denne stortingsperioden, altså før sommeren 2025, men Borten Moe ser ikke bort fra at funnene kan få umiddelbare virkninger før den tid.

– En stortingsmelding om forskningssystemet – hadde det vært en masteroppgave, ville nok veilederen bedt deg om å avgrense temaet.

– Det er fordelen med å være et departement, vi har betydelig høyere kapasitet og også et større ansvarsområde.

– Hva vil du med en sånn melding?

– Vi har hatt det samme oppsettet på forskningssystemet vårt siden 90-årene, men det er mye som har endret seg på de 30 årene. Derfor tenker jeg at det er viktig å ta en gjennomgang for å se om vi er optimalt satt opp.

– Hva har endret seg?

– Universitets- og høyskolesektoren har vokst veldig, som resultat av en villet politikk. Den økte utdanningskapasiteten følges opp med økt grunnbevilgning til forskning. Instituttene opplever det som krevende, for det blir en stadig sterkere konkurranse med universitetsforskerne. En annen observasjon er at veldig mye av debatten om forskningspolitikk handler om nivået og innretningen på midler i Forskningsrådet. Det er greit nok, men det er en liten del av de pengene som samfunnet totalt setter av til forskning. Det er mye større ressursbruk som ligger i bevilgningen til universiteter. Så er det en observasjon at jo mer penger vi bruker på universitets- og høyskolesektoren, jo mer søknader og behov for midler genererer det hos Forskningsrådet. Men det er ikke en bærekraftig forretningsmodell at jo mer penger vi bruker på universiteter og høyskoler, jo større blir behovet for konkurranseutsatte midler. Det handler om behov for å tydeliggjøre ansvarsfordelingen: Hva universitetene skal gjøre innenfor sine rammer, og hva de skal få finansiering til fra Forskningsrådet. Og så er det en diskusjon om innovasjon og samfunnsrelevans: Får vi nok igjen i andre enden? Jeg tenker at vi bør ha mer å gå på der.

– Har du noen hypoteser eller forskningsspørsmål?

– Jeg går ikke inn i dette her med mål som at «vi skal endre oppgaveporteføljen i Forskningsrådet», men det er en del åpenbare spørsmål som fortjener å bli stilt, utredet og debattert på et godt faglig grunnlag. I den grad vi ser behov for å gjøre endringer fortløpende, så kommer vi til å gjøre det, slik som vi nå endrer silingssystemet i Forskningsrådet. Det er helt meningsløst at så mye tid går til søknadsskriving.

Søknadssirkuset
Les også:
Søknadssirkuset

– Ja, det er et ganske hårete mål å skulle få tilslagsraten opp til 25 prosent – har du en plan for hvordan vi skal komme dit?

– Nå ligger ballen hos Forskningsrådet. De skal komme med sin vurdering i vinter, så skal det implementeres til neste store runde i Fripro. Der har jeg et åpent sinn til virkemidler. Poenget er bare at vi må komme dit, og vi må dra til hardt nok. Så det blir ikke kosmetiske endringer. Man må reelt sett ta ned arbeidsmengden og frigjøre tid til det man egentlig skal holde på med.

– Dra til hardt nok, det har du jo allerede gjort noen ganger som statsråd, har du tilsvarende ambisjoner med hele forskningssystemet?

– Vi har historisk høye bevilgninger til Forskningsrådet. Vi har sagt at vi skal videreføre dem, men det er ingen som reflekterer over at det er en mye større grunnbevilgning til universitets- og høyskolesektoren. Med høye bevilgninger følger det et ansvar, og det føler jeg for å diskutere med sektoren. Det er ikke gitt at den kapasiteten skal materialisere seg i form av enda flere søknader til Forskningsrådet. Det kan være at det rett og slett er en del av kjerneoppgaven, og at man må bruke pengene på å løse oppgavene selv.

– Det høres ut som om du vil ha færre søknader fra universitetene og …

– Det er jo helt åpenbart. Når du skal opp i en innvilgningsprosent på 25, så er det ikke noe annet svar.

– Ja, men også at en mindre andel av pengene i universitetssystemet skal komme fra Forskningsrådet?

– Nei, det skal videreføres på et historisk høyt nivå. Men vi må klare å vri den dynamikken som gjør at stadig mer energi går til å delta i konkurransen.

– Mye kan jo løses ved å ikke rekruttere så mange inn til forskning – er det det du vil?

– Nei, det vil jeg ikke. Men universiteter og høyskoler har et ansvar for å gå gjennom dimensjonering og dynamikk. Og det kan en sånn stortingsmelding være med på å skape bevissthet om.

– Mener du at de ikke tar det ansvaret i dag?

– Nei, jeg mener at vi litt uforvarende har kommet inn i en dynamikk som ikke er fruktbar, eller i hvert fall der man samlet sett kan bruke ressursene bedre. For å dra en analogi: Hvis du tenker på Forskningsrådet som et norgesmesterskap: Selv om jeg mener meg som en habil spydkaster, så kan ikke jeg bare melde meg på et norgesmesterskap, jeg må kvalifisere meg, og alle fotballag får ikke spille i cupfinalen. Er du ikke enig?

– Jo, i sport, men det er ikke sikkert det er slik en får fram den beste forskningen.

– Poenget mitt er bare at det er en stor diskusjon om Forskningsrådet, men egentlig bruker samfunnet mye mer penger gjennom universiteter og høyskoler, og treffer vi da planken riktig?

– Tilbake til å dra til hardt nok: For rundt et år siden sa du at midlertidigheten bør ned til rundt åtte prosent – hvordan synes du det går?

– Sakte i riktig retning.

– Er det noe spesielt du vil dra fram?

– Vi må bare fortsette, og det er åpenbart flere årsaker, måten sektoren er finansiert på, er en av dem. Men det argumentet jeg ikke kjøper fullt ut, er at fordi at du har så stor usikkerhet om framtidig finansiering, så kan de ikke ta på seg forpliktelser med faste ansettelser. En ny universitets- og høyskolelov ligger i kjømda, det er det neste knekkpunktet. Jeg tror jo i tillegg at rent faglig så er det ting å hente på flere faste ansettelser, for du skaper forutsigbarhet for den enkelte, og det vil øke den faglige kvaliteten. Du skal være trygg i jobben din.

  • Les også: